St. Jerome og kunsten å skrive en Bibel
Utenfor Fødselskirken i Betlehem står det en eldre mann i bronse. Han står på en høy sokkel, tre meter over fortauet. Han er kledt i en fotsid kjortel og holder en stor bok i hendene. Han er skallet, men har til gjengjeld et stort skjegg. Slik det var vanlig for eldre lærde menn å ha i antikken. Ansiktet er litt lidende eller i hvert fall alvorlig der han står med ryggen mot kirken. Muligens er han på vei ut av den, ut i verden. Navnet hans står på sokkelen. S. Hieronymus står det med store bokstaver. Det er den latinske skrivemåten. Det fulle navnet hans på latin var Eusebius Sophronius Hieronymus. Han er også omtalt som Jeronimus fra Stridon eller det mest vanlige, St. Jerome.
En tilfeldig turist som besøker Fødselskirken vil ikke legge særlig merke til ham der han står høyt hevet over turiststrømmen. Ikke står det noen minneplate som forteller hvorfor han er plassert det heller. Bare et navn. Et navn de færreste besøkende har noe forhold til. Men denne eldre mannen er en av de menneskene fra antikken som etter sin død har hatt størst betydning for millioner av mennesker og for utviklingen av land og samfunn over store deler av verden. Innflytelsen hans er minst like merkbar i dag som den var mens han levde. For den boka han står og holder i er Bibelen. Som han i løpet av sitt liv samlet, reviderte, redigerte, og oversatte til latin. Oversettelsen som kalles Vulgata var selve grunnteksten i den katolske kirken helt frem til 1979. Da ble den erstattet av en ny oversettelse som egentlig bare er den gamle etter Jerome, men med endringer for å bringe teksten på linje med moderne språkvitenskap og tekstkritikk. Den dag i dag er det hans vurderinger og forståelse som slår gjennom når paven holder messe i Peterskirken på juleaften, eller en norsk sogneprest preker over en tekst i Det Gamle Testamentet på en høymessesøndag.
Det var ingenting som tydet på at Jerome skulle sette spor i verdenshistorien ha han ble født i den vesle romerske byen Stridon en gang på 340-tallet. Stridon lå i det som romerne kalte Dalmatia, i dag kaller vi området Balkan. Stridon ble rasert under en gotisk invasjon i år 379 og ble aldri gjenoppbygget. Faktisk vet vi ikke en gang helt sikkert hvor den lå. Det kan ha vært i nærheten av Ljublana i Slovenia, eller det kan ha vært et sted i dagens Kroatia. De lærde strides. Men uansett, da Stridon ble rasert hadde Jerome for lengst flyttet til Roma.
I Roma skulle han studere retorikk og filosofi. Det var nå han ble presentert for gresk, et språk han senere skulle beherske til fullkommenhet. I tillegg til disse studiene dykket han også, etter egen beskrivelse, dypt ned i de fornøyelser Roma kunne tilby en ung mann på 300-tallet. De var mange og forårsaket etter hvert både svart samvittighet og en ubendelig trang til å rense seg og til å finne frelse. Jerome lot seg døpe og kastet seg inn i åndskampen. Han fikk raskt en følgerskare som hovedsakelig besto av velutdannede og velstående kvinner. Og som så mange andre kirkefedre og senere teologer, var det særlig kvinner og deres kjønnsliv som interesserte ham. Han argumenterte sterkt for ærbarhet og klosterliv og hans skarpe kritikk av Romas presteskap førte til at han ble sterkt mislikt av det samme presteskapet. Han måtte forlate Roma etter anklager om et forhold til en av Romas rikeste enker, og dro til Syria. På denne tiden var den syriske ørkenen et senter for kristne eremitter og asketer. Her startet han å studere hebraisk og hadde kontakter med jødiske kristne som skaffet ham en kopi av Det Hebraiske Evangelium som nok påvirket ham mye. Dette var et evangelium som var sterkt influert av jødisk-kristne tanker og hvor Den Hellige ånd er omtalt som Mor, ikke Far. Evangeliet er forsvunnet i dag, det er bare noen fragmenter og tekstbiter som har overlevd sammen med sitater og beskrivelser av teksten. Evangeliet stammer fra 100-tallet og må ha vært både kjent og anerkjent av mange. Det siteres av en rekke kirkefedre særlig i Egypt og ser ut til å ha bli brukt i greskspråklige jødiske menigheter i Alexandria. Disse menighetene fulgte de jødiske skikkene og levereglene som de hadde overtatt fra de første jødiske menighetene i Jerusalem. Evangeliet var likevel omstridt og ble kastet ut av de kristne kanon på slutten av 400-tallet og ble ikke benyttet etter det.
Jerome beholdt likevel kontakten med sine venner i Roma og etter fem år i den syriske ørkenen reiste han til Jerusalem og senere til Betlehem for å bo der. Han skulle oversette de gamle greske tekstene som kirken hadde brukt i over tre hundre år sammen med latinske oversettelser av hebraiske bøker. Etter hvert skulle dette bli til den kristne Bibel, Vulgata. Oppdraget var gitt av paven og oppholdet var finansiert av en romersk kvinne, Paula, som hadde vært den direkte årsaken til at han hadde vært nødt til å forlate Roma noen år tidligere. Oversettelsesarbeidet skulle komme til å vare i 23 år.
Deretter benyttet han sine siste 15 år til å kommentere, forklare, og forsvare tidligere arbeider mens han fremdeles var bosatt i Betlehem.
Og dermed er det forklart hvorfor han er plassert utenfor Fødselskirken. For Fødselskirken er egentlig to kirker. Den eldste, den de fleste turister tenker på og som de vil besøke, er en gresk ortodoks kirke som ble påbegynt etter ordre av Konstantin den Store og moren hans Helena rundt 330. Den ble senere rasert og gjenoppbygget. Det er denne kirken som inneholder grotten hvor Jesus etter tradisjonen ble født. Men ved siden av denne kirken ligger det en mye nyere katolsk kirke. Gudstjenesten som NRK enkelte år sender fra Betlehem kommer fra denne kirken. Den ligger vegg ved vegg med den greske, det er faktisk en dør mellom kirkene slik at det er mulig å gå fra den ene kirken direkte inn i den andre. Det er likeledes laget en dør fra fødselskrypten i den greske kirken inn til en hule under den katolske. Denne døren er stengt for publikum. Men det var i denne grotten Jerome tilbrakte mesteparten av livet sitt etter at han forlot ørkenen i Syria. Det var her han arbeidet med å systematisere og oversette det villnis at tekster som fantes for å prøve å skape en felles kristen teologi. Og i en viss grad lykkes han.
Det var ingen liten jobb Jerome startet på. Gjennom de trehundreogfemti årene som var gått etter Jesu død hadde det vokst frem en skog av beretninger, tolkninger, kommentarer, og skrifter om hvordan Jesu lære skulle forstås. Det var f.eks. flere evangelier i tillegg til de fire vi kjenner i dag. Det Hebraiske Evangelium, Thomas’ Evangelium og Judas’ Evangelium var kjente tekster. Det fantes også et Marias Evangelium. Alle hadde sine tilhengere og motstandere. Den Jødiske Bibelen som var oversatt til gresk og het Septuaginta ble i en viss grad benyttet da gjerne med diverse ekstra bøker som var oversatt fra arameisk og hebraisk og som ble tatt med i teksten selv om de ikke sto i hebraiske. I mangel av en felles kanon var det fritt frem for å plukke de tekstene som hver enkelt fant mest passende og det ble en jungel av retninger og forståelser. Dette var ingen levelig tilstand for en kirke som nå, etter at den var gjort til statsreligion i Romerriket, ønske å sentralisere kirkens makt. Dette arbeidet var egentlig påbegynt av kriser Konstantin i 325 og kirkemøtet i Nicea, men arbeidet med å ensrette kirkens lære var lang fra ferdig med det. Det fortsatte i flere hundre år fremover og mislykket vel egentlig i og med at den vestlige og østlige kirkes skilte lag på 900-tallet. Men på Jeromes tid mente man at en enhet ikke bare var mulig, det var også viktig. Og for å få dette til måtte det være en mest mulig enhetlig teologi. Han startet med å gjennomgå de tekstene kirken hovedsakelig hadde benyttet fram til slutten av 300-tallet. De var samlet i en bok som ble kalt Vetus Latina. Dette var en samling av forskjellige manuskripter og greske oversettelser av den jødiske Bibel fra 200 og 300-tallet med tillegg av en del tekster bl.a. på arameisk som alle var blitt oversatt til latin. Det fantes ingen standardtekst av boken. Vi kjenner til nesten tretti forskjellige versjoner. Hvor mange andre som har gått tapt i historiens mørke vet ingen. De mange versjonene ble brukt parallelt. Det Jerome gjorde var å revidere Vetus. Her fantes det latinske oversettelser av greske tekster som han stort sett forkastet. Han støttet seg i stedet til den hebraiske teksten. Han plukket i tillegg ut de delene han mente ikke passet inn i sin egen versjon og satte etter hvert sammen de bøkene han mente det var tradisjon for å godta i sin egen bok som fikk navnet Vulgata.
Jerome måtte forholde seg til en mengde forskjellige bøker og evangelier som florerte. Mange av de som ble utelatt er etter hvert karakterisert som ikke-autentiske og de er derved ikke en del av kanon, dvs. de bøkene man regner med i Bibelen. Med et fellesnavn kalles de apokryfiske og lever parallelt med Vulgata. Andre ble dømt kjetterske og de som benyttet seg av dem ble forfulgt av kirken. De fleste av disse er glemt i dag. Det er likevel ikke enighet mellom de forskjellige kirkesamfunn i dag om hva som er apokryfisk eller kanon, og enkelte tekster kan dermed være kanon i et samfunn og apokryfisk et annet. Den engelske kirken ekskluderte f.eks. alle de apokryfiske skriftene fra kanon i 1657. Anababtister og Amish, to mindre kirkesamfunn, har heller ikke med disse tekstene, mens den katolske kirke godkjenner noen av dem. Andre igjen er godkjente av de østlige ortodokse kirkene, men ikke av den katolske. Innholdet i Bibelen vil derfor variere avhengig av hvilket kirkesamfunn som trykker boka.
Jerome tilbrakte de siste femten år av sitt liv med å forsvare og forklare Vulgata. Det var nok av de som mente utvalget var feil, et bøker som var godkjent egentlig ikke skulle ha vært det og omvendt. Han er en av antikkens mest produktive skribenter og levde i hvert fall de siste førti år av sitt liv som asket. Selv om han i sin store korrespondanse ikke la skjul på sin strenge moral og interesse for hvorledes kvinner skulle leve.
Likevel ble Vulgata raskt kirkens standardverk. Den var den vestlige kirkes bibel i tusen år. Den ble revidert på 1500-tallet, men beholdt sin stilling som standardverket. Bibelen har vært en grunnstein i den vestlige sivilisasjon og samfunnsutvikling og Vulgatas innflytelse, og dermed Jeromes innvirkning på den kristne verden, kan neppe overvurderes. Han er utropt til helgen i den katolske kirken, de Østlige ortodokse kirkene, Den Luherske Kirke, og Den Angikanske Kirke. Mangelen på en forklarende minneplate og kun navnet hans på sokkelen utenfor Fødselskirken er kanskje en litt streng påminnelse av at vi burde vite hvem en av den vestlige sivilisasjons mest innflytelsesrike menn var.