Å angre i siste øyeblikk, St. Dismas
Også to andre forbrytere ble ført bort for å bli henrettet sammen med ham… En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa: «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!» Men den andre irettesatte ham og sa: «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.» Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.»
Dette er alt Bibelen forteller om de to forbryterne som ble henrettet sammen med Jesus. Det er evangelisten Lukas som forteller om mennene og samtalen. Markus forteller om to forbrytere, men nevner ingenting om samtalen mens Matteus forteller at begge hånte Jesus. Men myter har bygget seg opp rundt disse to personene. For det er åpenbart at det etter hvert ble stilt mange spørsmål rundt dem. Lukas er lite meddelsom. Ikke finnes det mer om dem andre steder i Bibelen heller. I hvert fall ikke i de bøkene som etter drøftelser og vurderinger endte opp som godkjente og inspirerte av Gud og derfor ble skrevet inn i Vulgata. En jobb som ble gjort av St. Hieronymus der han satt i en hule under Fødselskirken på slutten av 300-tallet og redigerte det villniset av skrifter som Kirken benyttet. Men folkereligiøsiteten og fantasien var ikke fornøyd. Mytene som gav svar på det evangelistene ikke sa noe om, dukket raskt opp. En liten reise inn i det som fortelles om Dismas er egentlig en reise inn i det villnis av evangelier som på tross av at de var både likte og ble brukt av mange, ikke slapp gjennom nåløyet og kom med i Vulgata. De er likevel ikke evig fordømt og glemt. De er døpt Apokryfiske. Det vil si at de ikke er «ekte», men likevel velegnet som lesestoff for troende.
Navnet Dismas som muligens er avledet fra et gresk ord som betyr død eller solnedgang, har vi fra Nicodemus’ evangelium. Nicodemus er omtalt i Johannes’ evangelium som en jødisk fariseer som sympatiserte med Jesus og som tok ansvar for å begrave ham. (Enda en person i historiens og Bibelens halvlys) Hans evangelium dukket opp på 4 eller 500-tallet og var trolig skrevet på gresk. Et språk Nicodemus muligens behersket da han levde, men neppe fire hundre år etter sin død da teksten ble laget. I dag finnes den i originalformer på bl.a. Latin, Syrisk, Koptisk, Georgisk, og Slavonisk. Teksten må derfor ha vært både populær og brukt av mange. Vulgata eller ikke Vulgata. Evangeliet etter Nicodemus handler om korsfestelsen og tiden etter oppstandelsen, bl.a. er det er episode i det hvor Jesus åpner portene til Skjærsilden for alle de som befinner seg der. Her dukker Dismas, som nå er blitt til St. Dismas opp. Evangeliet kan også opplyse at soldaten som stakk Jesus i siden med spydet sitt het Longinus. Navnet er pussig nok avledet fra det latinske ordet for lanse.
Dermed var navnet klart. I hvert fall sånn noenlunde. For han kalles også for Dysmas, Dimas, Demas, Zoathan, Titus eller Rakh. Det varierer fra kirkesamfunn til kirkesamfunn og egentlig også fra evangelium til evangelium. Men hva så? Finnes det andre opplysninger? Vet vi f.eks. hvorfor han ble korsfestet.?
Tja… i henhold til en kirkefar fra siste halvdel av 300-tallet, John Chrysostom, hadde han levd av å robbe og drepe tilfeldige reisende i ørkenområdene rundt Jerusalem. Men Chrysostom opplyser ikke hvor han har denne kunnskapen fra. Og enda et apokryfisk evangelium, denne gangen det Syriske Barneevangeliet fra 500-tallet, forteller at Dismas overtalte banden sin til å la Josef og Maria passere uhindret da de flyktet til Egypt rett etter Jesu fødsel. Dette evangeliet er i sin tur basert på Thomas’Barneevangelium, på Jacobs evangelium, og på Evangeliet etter den falske Matteus. Det er nok av apokryfiske evangelier å velge mellom.
St. Dismas er kirkens første helgen. Han døde samtidig med Jesus som lovet ham en plass i Paradiset og ble dermed som den eneste kanonisert av Jesus selv. Og som alle helgener har han sin festdag. I den katolske kirken er det 25. mars. Den samme dagen feires som Maria fikk beskjed om at hun skulle føde en sønn. Dismas ble altså etter tradisjonen unnfanget og døde på samme dag som Jesus. I den ortodokse kirken feires han på langfredag i forbindelse med korsfestelsen. Hovedkirken for å holde hans minne oppe, ligger i New York og heter «Church of St. Dismas, the good thief». Den er bygget rundt 1940 og er, symbolsk nok, bygget bl.a. av steinblokker fra et fengsel som ble revet i nærheten. Han er de dømtes og begravelsesagentenes skytshelgen, og avbildes som regel iført et lendeklede mens han holder et kors til minne om sin egen død.
Dismas har gjennom historien blitt brukt som eksempel på at det aldri er for sent å angre, nåden er grenseløs. En holdning som har ført til mange rare logiske krumspring for å bortforklare Matteus og Markus.
Den irske forfatteren Samuel Becket lar i «Mens vi venter på Godot», sine to karakterer Vladinir og Estragon ha en kort samtale om de to tyvene på korset og at en av dem ble frelst. Vladimir konkluderer da litt kynisk at «når en av evangelistene lar mannen bli frelst betyr det at de to andre fordømte ham. Og hvorfor skal vi da tro ham fremfor de to andre?»