Helena, keisermor på pilegrimstur
Jerusalem i år 326. På en byggeplass ti minutters spasertur unna Tempelhøyden står en gruppe mennesker. Klærne deres forteller at de ikke er arbeidere, men derimot høytstående romerske militære og embetsmenn. Det glitrer i polert messing og fargerike uniformer. Og midt inne i flokken står det en eldre kvinne. Hun er praktfullt kledt med skarpe ansiktstrekk. Det er åpenbart at det er hun som er sjefen.
De står mellom marmorblokker og grushauger og ser interessert på tre kors som ligger på bakken foran dem. Korsene er preget av å ha ligget lenge nedgravd. De ble gravd frem kort tid i forveien, og gruppen vurdere nå om de har funnet det de håper at det er. Testen kan starte. En eldre og meget syk kvinne bæres fram. Hun legges forsiktig på det ene korset. Ingenting skjer. Så gjentas det samme med det andre korset. Ingenting skjer nå heller. Gruppen ser litt bekymret på hverandre. Så legges kvinnen oppå det tredje korset. Øyeblikkelig skjer det en endring i ansiktet hennes. Hun får igjen fargen og ser med ett frisk ut. Etter noen øyeblikk reiser hun seg opp og begynner å gå rundt. Det har skjedd et mirakel. Den dødssyke kvinnen er blitt frisk. Gruppen som sto og så på forstår hva som har hendt. Det tredje korset er det de har lett etter. De har funnet det korset Jesus ble korsfestet på. Det Sanne korset er igjen hos menneskene etter tre hundre år under bakken.
Dette er en myte. Men historien er omtrent slik menneskene i middelalderen trodde det hadde skjedd, og slik den er blitt fortalt videre frem til i dag. Det er fremdeles mange som tror denne historien er sann. Det er den neppe. Den eldste fortellingen om Helenas tur til Jerusalem, skrevet av den kristne biskopen Eusebius i Helenas levetid, nevner ikke Det Sanne Kors med et ord. Historien dukker først opp i beretninger to generasjoner senere. Den er likevel blitt en etablert sannhet i kristenheten. Men når vi ser på de ulike versjonene av historien som er skrevet på forskjellige tidspunkt etter Helenas besøk i
Jerusalem, er det svært mye som ikke stemmer. Men som illustrasjon på hva som var grunnlaget for kristendommen fra 400-tallet og i hvert fall de neste tusen år, gir historien en god illustrasjon. Og restene av den lever fremdeles i kristen mytologi den dag i dag.
Helena er på mange måter en gåte. Hun er kjent for sin pilegrimstur til Jerusalem og for å ha funnet Jesu’ kors. Men også de fleste øvrige opplysninger om henne er usikre. Hun var født mellom år 246 og 248. Kildene er uenige. Det samme gjelder hvor hun ble født. Det varierer mellom mange steder i Hellas eller i Lilleasia. Det er til og med en folkelig tradisjon som gjør henne til en britisk prinsesse. Akkurat det er vel bare tradisjon og folketro uten grunnlag i noe annet enn britisk ønsketenking. Ikke vet vi noe om den sosiale bakgrunnen hennes heller. Igjen har vi en blanding av seriøse forsøk på å beskrive fakta, blandet med rosende og smigrende fortellinger. Slik biografier over de store herskere fra antikken som regel er. De kildene det er mest hold i er likevel enige om at hun kom fra underklassen. Biskop Ambrosius, en av kirkefedrene som skriver rett etter at hun var død, at hun arbeidet på et
vertshus. Det tyder også på at bakgrunnen hennes var mer frynsete enn godt var. Hun kom helt sikkert ikke fra overklassen, siden det ikke skrives noe om den i det hele tatt etter at sønnen, Konstantin den Store, ble keiser. For at Konstantin skulle bli det, måtte han bli født inn i det rette sosiale lag. Og faren til Konstantin var faktisk keiser. Han het Konstantius. Vi vet ikke hvordan Helena klarte å bli kjent med Konstantius, men ryktene fortalte at de møtte hverandre på et vertshus mens Konstantius var på et felttog. Egentlig er det en sannsynlig årsak. Ikke vet vi om de giftet seg eller om hun var elskerinnen hans heller. Men Helena ble uansett gravid og fødte en sønn som ble hetende Konstantin mellom 270 og 272. Og Konstantinus vedkjente seg farskapet. Selv om han noen år etterpå brøt forbindelsen med Helena for å gifte seg med en annen romersk kvinne. Helena og sønnen levde deretter i hoffet til en av Konstantinus’ medkeisere hvor Konstantin fikk en førsteklasser opplæring, og da faren Konstantinus døde i år 306 ble han valgt til kriser. Og nå startet Helenas karriere i verdenshistorien.
Keiser Konstantin gjorde henne til keiserinne og overøste henne med ærestitler. Det er dette som gjør at hun rager høyere enn de fleste keisermødre i Romerriket som vanligvis var stuet vekk i en stille del av hoffet. Men det viktigste var at han også gav henne ubegrenset tilgang til å bruke keiserdømmets penger, og deretter at han ba henne om å reise til Jerusalem og knytte Romerriket tettere sammen med den nye og voksende religionen Kristendommen. Det siste var naturlig, Helena hadde blitt kristen noen år tidligere. Dermed startet en pilegrimstur som skulle endre verdenshistorien. Turen startet i år 326 og varte i tre år, frem til 328. Nå var hun rundt åtti år gammel.
I løpet av sine tre år i Jerusalem, satte hun store spor etter seg. Med en ubegrenset pengesekk å hente ressurser fra, var det bare fantasien som satte grenser for det hun kunne gjøre. Hun fikk f.eks. satt i gang byggingen av fødselskirken i Betlehem, og Eleona-kirken på Oljeberget. Lokale legender knytter henne også til byggingen av Den brennende busks kirke og St. Katarinas kloster i Sinai.
Eleonakirken består i dag av fremgravde ruiner inntil Fadervårkirken på Oljeberget. Den er reist over en grotte hvor Jesus etter tradisjonen lærte disiplene å be Fadervår, og Helena kalte den da også for Disiplenes Kirke. Kirken ble ødelagt under Saladins felttog mot Jerusalem i 1187 og ble forlatt en tid etterpå. Det er senere reist en ny kirke inntil ruinene. Dagens navn er etter den første som skrev om kirken, pilegrimen Eleona som forteller om kirken i et brev hjem på 380-tallet. Kirken er mest kjent for sine mange marmortavler hvor Fadervår er skrevet inn på alle verdens språk. Området ble gitt til Frankrike av Ottomanene på 1800-tallet, og en ny avtale om eiendomsretten ble inngått mellom Frankrike og den Israelske regjering i 1948. Avtalen er ikke ratifisert av Knesset og uenighet om eiendomsretten ligger i dag som et stridsspørsmål mellom Frankrike og Israel.
Tradisjonen forteller at hun gav ordre om at det romerske tempelet som var reist på Golgata skulle rives og at det skulle bygges en kirke på stedet. Andre kilder kan tyde på at dette var etter ordre av Konstantin. Det å rive et tempel var ikke en enkel sak i det romerske samfunn, og det sier litt om Helenas styrke i systemet at dette ble gjort uten protester. Tempelet hadde da stått i nesten to hundre år etter at det var blitt bygget på ordre av keiser Hadrian. Og den kirken hun fikk bygget, Gravkirken, ble i samtiden beskrevet som en enorm kirke av makeløs skjønnhet. Over rotunden, en stor åpen gårdsplass, var det en gullkuppel. Den var åpen i toppen og slapp ned lys på Jesu grav. Slik den fremdeles gjør i dag.
Fødselskirken sto til 500-tallet da den ble brent ned under et opprør Samaritanene gjorde mot Roma. Den ble deretter bygget opp igjen og senere restaurert av korsfarerne på 1100-tallet. Kirken er bygget opp over den grotten hvor Jesus etter tradisjonen ble født. Grotten har også vært benyttet til tilbedelse av den romerske guden Adonis på 100-tallet, men har vært knyttet til kristendommen siden 200-tallet.
Gravkirken, er i dag en av kristenhetens helligste steder. Den inneholder både det stedet hvor Jesus ble korsfestet og det stedet hvor han ble begravd. Kirken er rasert, brent ned og gjenoppbygget flere ganger. Den siste, store restaureringen var under korsfarerne på 1200-tallet. Kirken er i dag delt mellom Gresk Ortodokse, Romersk Katolske, Armenske Apostilske Kirke, Koptisk Ortodokse, Syrisk Ortodokse, og Etiopisk Ortodokse. Dette er basert på en avtale fra midten av 1700-tallet. Kirkene er derfor tvunget til å leve sammen under samme kirketak. Men det er lite kjærlighet og mye fiendskap mellom dem. Rene nevekamper mellom munkene er ingen sjeldenhet.
Det Helena nok er mest kjent for er likevel oppdagelsen av det ekte korset, det korset Jesus ble korsfestet på tre hundre år tidligere. Dette skjedde i en tid da Jerusalem var omdøpt til Aelia Capitolina og byen fremdeles lå i ruiner etter den romerske invasjonen i år 70. På det stedet der Jesus var korsfestet sto det nå et romersk tempel. Helena beordret tempelet revet og at det skulle reises en kirke på stedet. Under arbeidet med å reise kirken, fant man tre kors nedgravd nær ved stedet det man antok at Jesus hadde blitt korsfestet. Det er flere omtrent likelydende legender om hvordan man dokumenterte hvilket av tre korsene som var det «ekte». De går alle ut på at det riktige korset hadde helbredende egenskaper for de som berørte det eller ble lagt oppå det. De to andre gav ingen reaksjon. Dermed var stedet for Den Hellige Gravs Kirke bestemt. Den dag i dag kan man gå trappene ned i et av Gravkirkens kapeller hvor korset ifølge tradisjonen ble funnet. Legenden sier også at Helena fant både nagler som var brukt under korsfestelsen og den kjortelen Jesus hadde på seg under korsfestelsen og som soldatene trakk lodd om etter at Han var død. Jesu kjortel befinner seg i dag i den tyske byen Trier hvor Helena fikk bygget en stor katedral til å huse den. Der er den fremdeles, men er ikke tilgjengelig for besøkende å se. Den var utstilt i alt tre ganger i det 20. århundre. En nagle brukt under korsfestelsen er visstnok også oppbevart her. I Trier står også St. Mattiaskirken. Den inneholder restene av apostelen Mattias. De ble tatt hjem til Trier av Helena og plassert i denne kirken. Det er åpenbart at Helena ønsket at Trier, en by hun så på som sin hjemby, skulle bli et kristent sentrum hvor pilegrimer skulle komme og tilbe relikviene.
Helena fant ifølge tradisjonen også levningene etter de tre vise menn som kom med gaver til den nyfødte Jesus. Hun brakte levningene med seg tilbake til Konstantinopel. Derfra ble de flyttet til katedralen i Milano. Dette skjedde på 400-tallet. Her ble de liggende i seks hundre år frem til den Tysk-Romerske keiser Fredrik Barbarossa kjøpte dem på 1100-tallet og brakte dem til den tyske byen Cologne hvor de nå står på høyalteret i tre gullpyramider. Det var flere enn Helena som så det politiske potensialet i relikvier.
Nagler brukt under korsfestelsen var regnet som noen av de mest verdifulle relikvier i Middelalderen. De to som Helena brakte med seg hjem til Konstantinopel ble brukt i Konstantins stridshjelm som hellig beskyttelse, mens den andre ble brukt i bikslet til hesten hans, av samme årsak.
Den klart mest verdifulle relikvien var Det Sanne Kors. Helena tok med seg noen biter tilbake til Konstantinopel, men etterlot det meste i Jerusalem. Her skulle det etter hvert spille en stor rolle særlig i korsfarerperioden.
I Jerusalem ble det i århundrene etter vist frem under en del av de viktigste gudstjenestene og i korsfarerperioden ble det av og til tatt med når ridderne skulle ut i slag. De fremmøtte under gudstjenestene fikk også mulighet til å kysse korset. Det sto prester rundt og passet på at ingen bet biter av det for å ta med seg hjem. Etter hvert viste man også frem Kristi Tornekrone, steinen Han sto på da han ble pisket, og lansen som Han ble stukket med av en romersk soldat under korsfestelsen.
Helena hadde fullført oppdraget sitt etter tre år og returnerte til Konstantinopel i år 327. Hun brakte med seg en stor mengde med relikvier i tillegg til mye av Det Sanne Kors. De er i dag på utstilling i Det Hellige Kors’ Basilika i Roma. Hun døde i 330 over åtti år gammel. En alder bortimot det dobbelte av det som var normalt i antikken. Sarkofagen hennes er utstilt i Vatikanmuseet. Det er uenighet om hvorvidt hun ligger i sarkofagen. Katedralen Saint’ Elena i Roma hevder at legemet er oppbevart hos dem. Katedralen i Trier hevder at de har hodeskallen, Eglise Saint-Leu-Saint-Gilles i Paris hevder å ha deler av kroppen hennes. Det samme gjør Abaye Sainte Pierre d’Hautvilles som er et kloster i det nord-østlige Frankrike.
Det sanne kors: Hva skjedde med det? Korset ble erobret av muslimene på 600-tallet og gjenerobret av bysantinerne noen år senere. Det ble fremdeles oppbevart i Jerusalem. Korset ble korsfarerstatens største smykke frem til det ble erobret av Saladdin da han tok Jerusalem i 1287. Fram til da hadde biter av korset blitt gitt som den mest verdifulle gaven noen kunne få av korsfarerriket. En bit ble f.eks. gitt til den norske kong Sigurd Jorsalfar som takk for innsatsen etter at han hadde bidratt med menn og skip i 1110. Det er i dag en stor gruppe kristne kirker som hevder å ha en flis av korset. Noen hevder litt ironisk at det er tilstrekkelig med fliser til å bygge en stor båt.
Det Sanne Kors; oppdagelsen: Også her er det flere legender. Den eldste fra Eusebius, en samtidig av Helena, nevner ingenting om korset i sin fortelling om Helenas pilegrimsferd. To generasjoner senere er korset blitt oppdaget under byggingen av Gravkirken og identifisert ved å legge en syk kvinne oppå det. Nå beskrives også funnet av de to naglene. 100 år etter dette igjen er legenden ferdig utviklet. Korset ble funnet under gravearbeid til den nye kirken og det rette korset ble bestemt ved at det helbredet en syk kvinne som berørte det. De to naglene ble funnet samtidig.
Det Sanne kors: Opprinnelsen, Den Gylne Legenden: Under korsfarertiden utviklet det seg flere legender om opprinnelsen til Det Sanne Kors. En av legendene sier at treet opprinnelig ble plantet av Adams sønn Seth på farens døde legeme. En annen sier at dette var en del av treet som Adam og Eva spiste ulovlig av i Edens Hage. Og at det senere vokste på Adams grav til Salomo fikk det hugget ned for å bruke det til templet han bygget. En tredje at treet etter at det var hugget, ble brukt til å bygge en bro dronningen av Saba benyttet da hun skulle besøke Salomo. Deretter ble treet oppbevart i fjorten generasjoner før det ble brukt til Jesu kors. Disse legendene var alle allment akseptert i Europa på 13 og 1400-tallet.
Den ortodokse kirken har en egen legende, korset var laget av tre forskjellige treslag; Sederter, furu, og sypress. Dette er begrunnet i et vers i GT Isaiah 60,14.
En tredje legende sier at de tre trærne vokste på samme plass, ble vannet av en nevø av Abraham, og ble senere brukt både til Salomos tempel og senere Herodes’ tempel.
At romerne som sto for korsfestelsen plukket de trematerialer som var for hånden er det ingen av legendene som tar inn over seg.
Helene ble raskt en helgen og de fleste av verdens kirkesamfunn anerkjenner henne som det den dag i dag. Uansett hva man måtte mene om kristendom og relikvier må hun krediteres med å ha hatt en utrolig karriere. Ut fra et ganske svakt startpunkt som arbeider i et vertshus, klarte hun å bli enten hustru eller elskerinne til den romerske keiseren. Deretter opplevde hun at hennes sønn med keiseren ble valgt til keiser da faren døde. Konstantin var utvilsomt nær knyttet til moren, og han gav henne enorme æresbevisninger og fullmakter. Hun var på mange måter verdens første arkeolog og har æren for at det ble bygget kirker og gravd frem relikvier som har bidratt til å forme den vestlige, kristne verden i nesten et tusen åttehundre år. Selv om relikviene i dag ikke ses på hverken som ekte eller viktige av det store flertall av verdens kristne, for ikke å snakke om historikere og andre forskere. De ble opplevd både som ekte og ekstremt viktige ikke bare av Helenas egen samtid, men også i mer enn tusen år etter hennes død. Hun etterlater seg noen av verdens mest kjente og vakreste kirker. Egentlig et ganske bra resultat av et liv og en karriere som startet i et vertshus i Lilleasia.