Tempelridderne del 1- Vekst og fall
Natten til fredag 13. oktober 1307 forlot seks oksekjerrer Tempelriddernes hovedkvarter i Paris. De var store og tungt lastet. Lasten var godt tildekket slik at ingen kunne se hva den besto av. Kjerrene forsvant ut av Paris – og ut av historien. Sagnet sier at de dro til kysten og at lasten ble tatt over på skip som stille forlot Frankrike. Muligens med kurs for Skottland.
Dette er et sagn. Vi vet ikke hva kjerrene var lastet med. Vi vet ikke hvor de skulle eller om de kom frem til målet. Vi vet ikke hvem som førte dem. Ja, vi vet ikke engang om de fantes. Det kan være sant eller det kan være eventyr. Men det som er sikkert er at da den franske kongens menn morgenen etter gikk til massearrestasjon av alle medlemmer av Tempelridderordenen de kunne finne, fant de lite av verdi. Hovedkvarteret til Tempelridderne i Paris var tomt. Skattkamrene til den rikeste munkeorden i Europa var bortimot tomme. Dermed starter flere historier;
avslutningskapitlet for Tempelridderne og åpningskapitlet for Tempelriddernes restrukturering og nye liv. Sammen med en rekke konspirasjonsteorier som lever den dag i dag. Dette siste gjorde at Tempelridderne etter hvert ble en av de mest myteomspente organisasjoner i Europa.
For hva var Tempelridderordenen, hvem var disse mennene, og hvorfor var det så viktig for den franske kongen Fillip 4. eller Fillip Den Vakre å knuse dem at han brøt alle lover som klart forbød verdslige myndigheter jurisdiksjon over geistlige, og at han truet paven personlig med arrestasjon? Dette siste var noe han kunne gjøre fordi Paven på denne tiden bodde i Avignon i Frankrike.
Kongen beordret all nødvendig tortur for å presse frem tilståelser av de mest groteske forhold, for deretter å brenne mange av dem på bål. Pavemakten ble presset til å delta og Tempelridderne ble kollektivt dømt for kjetteri. Denne dommen sto faktisk ved lag helt frem til 2007 da Paven offisielt opphevet den som feil. Syv hundre år etterpå. Bare det alene, at saken ble gjenopptatt etter syv hundre år, er en indikasjon på at tempelridderne fremdeles lever i beste velgående, i hvert fall i folkefantasien. Og hvorfor ble ikke resten av Europa med på galskapen, men tvert imot beskyttet sine tempelriddere mot den franske kongens terror? Derfor: Hvem var de egentlig, disse mystiske og myteomspunnede ridderne fra korstogstiden?
Starten var beskjeden.
Korsfarerne erobret Jerusalem i 1099 etter å ha vært på krigstokt i over fire år. De hadde slåss seg frem gjennom Lilleasia og ville neppe ha kommet frem hvis ikke den muslimske verden som så ofte både før og nå var svekket av indre strid. Men i 1099 inntok de altså byen. De brøt gjennom bymuren der hvor Løveporten ligger i dag. Den kan ses rett ned på i de berømte bildene av Jerusalem sett fra Oljeberget. Et motiv alle turister fotograferer. Det var for øvrig samme plass hvor Israelske fallskjermtropper brøt gjennom det Jordanske forsvaret av Jerusalem under seksdagerskrigen i 1967, så svakhetene i befestningen er
tydeligvis permanent. Oppgaven til korsfarerne var fullført, Jerusalem var igjen på kristne hender. Og etter noen uker hadde mesteparten av likene av arabiske og jødiske sivile etter erobringen blitt fjernet og blodet i gatene var stort sett vasket vekk. Kongeriket Jerusalem var etablert. I Europa gikk det under navnet «Outremer» som lettest kan oversettes med «Utkanten».
Dermed skjedde det to ting: En mengde av korsfarerne som hadde overlevd nesten fem år i felt reiste hjem igjen. De hadde reist på pavens løfte om syndsforlatelse og evig salighet og hadde dermed ingenting mer å tjene på å bli. Saligheten var sikret. Nå ville de hjem og sikre de eiendommene de hadde forlatt fem år tidligere.
Samtidig begynte det å komme en stadig strøm av pilgrimmer fra Europa. Og for å nå Jerusalem måtte de reise med skip til Jaffa. Tel Aviv ble ikke grunnlagt før i 1922. Fra Jaffa måtte de gå eller leie et muldyr for å komme seg videre. Turen fra Jaffa til Jerusalem tok to dager. Første dag var gjennom et slettelandskap inn mot fjellene inne i landet. I dag er dette en eneste stor åker hvor det vokser hvete, soya, og mais, bare brutt av motorveier og høyspentlinjer. Men på 1100-tallet var dette en enorm moskitobefengt sump som i store deler av året var nesten ufremkommelig. Deretter var det overnatting ved foten av fjellene. Vertshuset som ble brukt av de fleste, står den dag i dag som en ruin og er godt synlig fra hovedveien. Siste dagen gikk ruten gjennom et fjellandskap med trange daler og pass som var skreddersydd for overfall og bakhold. Som var vanligere enn godt var. Mange korsfarere var kriminelle som var dømt til å dra i korstog og som derfor ikke kunne returnere hjem. De trengte noe å leve av. Mange fant dette levebrødet som landeveisrøvere utenfor Jerusalem. Den opprinnelige befolkningen i området var ikke spesielt bløthjertet den heller. Og pilgrimene var om ikke akkurat velstående, så hadde de med seg penger til livets opphold under reisen og oppholdet. De hadde et klart behov for beskyttelse.
Men et militært svakt Outremer hadde ingen ressurser til denne jobben. Situasjonen var problematisk helt til Kong Baldwin I i 1119, tyve år etter erobringen, ble tilbudt hjelp av en fransk ridder. Han het Hugues de Payens, og sammen med åtte andre tilbød de å beskytte tilreisende pilgrimer og handelsmenn. Kongen omfavnet ideen og gav gruppen en del av Al Aqsa moskeen på Tempelhøyden som hovedkvarter. Dermed var det folkelige navnet deres, Tempelridderne, bestemt. Selv om de egentlig het «De fattige Kristi og Salomos Tempels soldater». Al Aqsa var det stedet der de kristne antok at Templet hadde stått.
Hugues de Payens var en dypt religiøs mann. Han hadde kontakt med datidens store teolog og den som var inspirator for korstogsbevegelsen, Bernard av Clairvaux. Det var derfor Bernhard som både skrev levereglene for gruppen og deretter fikk Paven til å godkjenne dem som egen munkeorden. Ridderne skulle ikke ha egne eiendeler. Som symbol valgte de to ryttere på en hest for å vise fattigdommen de skulle leve med. Livet var delt mellom militære og religiøse plikter, og kun adelsmenn kunne bli fullverdige medlemmer. De fikk rett til å bygge egne kirker. Disse var runde etter mønster av Gravkirken, og alle var viet til Jomfru Maria. De var dessuten fritatt for å betale tiende og alle andre skatter og de svarte kun til Paven personlig. I tillegg skulle de ikke barbere seg. Alle hadde skjegg. Merket deres var et rødt kors på hvit bunn.
Omtrent samtidig ble det dannet enda en tilsvarende militær orden, Johanittene. De skulle ved siden av å være krigere ha ansvar for helsehjelp til pilegrimene. De ble både en samarbeidspartner og konkurrent til Tempelridderne. De slåss sammen mot muslimene, men mot hverandre når det gjaldt makt og innflytelse. Johanittene ble aldri nedlagt og lever i beste velgående i dag. De har hatt en turbulent historie og har i tillegg til Jerusalem hatt tilhold på Kypros og Malta. I dag er hovedkvarteret i Vatikanet. De overtok mye av Tempelriddernes eiendommer samt de medlemmene som overlevde arrestasjonsbølgen i 1307. Og de har hele tiden vært til stede i Jerusalem. De er der i dag.
Konseptet med kjempende munker slo an i langt større grad enn noen kunne ha ventet. Nye medlemmer strømte til og i løpet av noen ganske få år var «De fattige riddere» eller Tempelridderne som de ble kalt, ryggraden i den hæren som holdt Kongeriket Jerusalem sammen og beskyttet den mot å bli overrent av muslimske hæravdelinger. Siden de var riddere, slåss de fra hesteryggen. De var de best pansrede, best bevæpnede, og best trente militæravdelinger i hele Midt Østen. De var den tidens panserbrigader og var lenge regnet som uovervinnelige. Hjemme i Europa ble de svært populære. Ikke bare fikk de nye medlemmer, adelen over hele Europa sto nærmest i kø for å gi gaver til ordenen. I løpet av en generasjon hadde de over tusen regionale sentre i Europa som administrerte
rikdommene deres. De var styrtrike. De var definitivt ikke «De fattige riddere» lenger selv om den enkelte ridder ikke hadde noen egen eiendom.
Ved inntreden måtte ridderen overlate alle sine eiendeler til ordenen. Alt, inklusive hester og våpen tilhørte Ordenen. Samtidig fikk de større og større politisk og økonomisk makt i Outremer og i Europa. De etablerte egne handelskompanier og skipsflåter som drev utstrakt handel. Og de drev verdens første banksystem. De fant opp de første reisesjekkene. På grunn av ordenens organisering kunne en reisende til Outremer betale penger til ordenen i Frankrike og ved å vise frem kvitteringen, få et tilsvarende beløp utbetalt i Jerusalem. Alle var fornøyde. Tempelridderne tjente gode penger og den reisende behøvde ikke å våge livet ved å bære en større pengesum på seg under reisen. Dermed ble de en enorm maktfaktor både økonomisk og politisk. Ikke minst fordi de ikke var underlagt noen verdslig myndighet, men kun svarte overfor Paven. Ikke betalte de skatter og ikke var de underlagt
noen lover. De lånte ut enorme summer til de europeiskekongehusene. Et av disse var det franske hvor den franske kongen Fillip 4 som var beryktet for sitt pengeforbruk og for sin hensynsløshet var en av de største låntakerne. Akkurat dette skulle bli deres ulykke.
Tempelridderne var Kongeriket Jerusalems militære ryggrad. De var vel disiplinerte og svært veltrente soldater. Svakheten deres var at de aldri var mange. Selv under storhetstiden var de neppe mer enn 1500 – 2000 riddere. Rett nok var det en god del hjelpemannskaper rundt dem, men det var ridderne som betydde noe. Og det var ikke lett å skaffe erstatninger for de som falt. For å beherske kongeriket bygger de en rekke borger rundt om. Mange av disse borgene står fremdeles som pittoreske ruiner og minner om middelalderens riddertid.
Ordenen var hele tiden preget av sterke og svært hemmelige ritualer for bl.a. medlemskap. Dette er ritualer vi ikke vet noe særlig om i dag, medlemmene hadde forbud mot å fortelle om dem, og arkivene deres forsvant da de ble utsatt for massearrestasjonen i 1307. Muligens er de plassert i Vatikanet, men ingen vet sikkert. Folk utenfor visste omtrent ingenting om hva som skjedde inne i Ordenen – og fantastiske historier oppsto. Samtidig var de styrtrike, noe som underbygget påstandene om at de hadde overnaturlig hjelp i sine forretninger. At de hadde sitt hovedkvarter på Tempelhøyden la grunnlaget for historier om at de hadde funnet Tempelskatten, Paktens Ark, Den hellige Graal, De Vises Sten, samt graven til Døperen Johannes som var deres skytshelgen. Hemmeligholdet rundt dem gjorde at det i realiteten ikke var noen grenser for hva som kunne fortelles og hevdes.
Tempelridderne ble fordrevet fra Jerusalem da byen ble erobret av arabiske styrker under Saladin i 1186. Kongeriket Jerusalem var dermed borte, men Outremer flyttet nordover til området rundt Haifa hvor de fortsatte å eksistere i ytterligere litt over hundre år før også denne europeiske utposten ble utslettet av araberne i 1291. Da ble den siste festningen, Acre og i dag heter Akko, og som i dag er en by femten kilometer nord for Haifa på grensen til Libanon, ble erobret. Øverste leder for Hospitalerridderne, ble drept under det siste, avgjørende angrepet. Han var såret, men krevde å bli båret ut på festningen for å møte angriperne. Sittende i en stol tapte han sin siste sverdkamp. De som fremdeles var i live av Korsfarerne flyktet deretter gjennom en hemmelig tunell fra gamlebyen ut til havna og kom seg unna. Tunellen og festningen deres står der fremdeles og er vel verdt et besøk. I dag ligger Israels beste fiskerestaurant som heter Uri Buri ved utgangen av tunellen ved siden av de siste korsfareres fluktrute. Rett innenfor middelalderhavna hvor både den norske kongen Sigurd IV Jorsalfare og den engelske Richard III Løvehjerte hadde ankret opp et århundre før. Sigurd kom i 1110 på offisiell pilegrimsreise og militært støtteoppdrag. Det norske korstoget reiste ut fra Norge i 1107 og nordmennene var innom Portugal, Spania, og Balearene før de endelig ankom Acre i 1010. Underveis deltok de i mange slag mot sarasenere eller muslimene og vant samtlige.
Richard Løvehjerte kom som leder i det 3. korstoget som skulle befri Jerusalem som var gjenerobret av araberne under Saladin. Richard kjempet seg fra Acre til Jaffa og deretter nesten frem til Jerusalem før han gav opp. Han innså at selv om han klarte å ta tilbake Jerusalem hadde han ikke nok soldater til å holde byen. Det er et tankekors at om han hadde blitt, ville verden helt sikkert sett annerledes ut. Et halvt år etter at Richard forlot Outremer var nemlig Saladin død av sykdom og den arabiske verden falt som vanlig sammen i innbyrdes kriger mellom arvingene.
Etter 1291 da de egyptiske Mamelukkene stormet Akko og de siste korsfarere måtte flykte fra Det Hellige Land, sto Tempelridderne uten en reell arbeidsoppgave. Dermed ble de sårbare. Og franskekongen Fillip så muligheten til både å kvitte seg med en plagsom kreditor og samtidig hente inn en betydelig inntekt fra Tempelriddernes eiendommer. Ikke ulikt det som skjedde i Danmark-Norge ved reformasjonen i 1536 selv om akkurat den forgikk uten å arrestere eller drepe det katolske presteskapet. Men Fillip og hans rådgivere planla og gjennomført i 1307 en omfattende arrestasjonsbølge hvor Kongen tok kontroll over hele ordenen. Arrestasjonene fant sted på fredag 13. oktober og har gitt opphav til troen på at fredag 13. er en ulykkesdag. Det ble satt i gang storstilte rettsaker. Kongens menn benyttet effektive forhørsmetoder, som radbrekning, brenning med glødende jern, eller ved å plassere arrestantens føtter inne i et stort bål. Det er ingen overraskelse at tilståelsene kom på løpende bånd. Blasfemi, sodomi, spytting på korset, og tilbedelse av et slags djevelhode var de vanligste forbrytelsene. Alt dette var forbrytelser som kunne straffes med døden. Men da en del av de arresterte ble stilt for retten i full offentlighet trakk de fleste tilbake tilståelsene sine som de hevdet at de var torturert til å underskrive. Etter at rundt femti av dem straks etterpå ble brent levende, trakk de fleste benektelsene tilbake. Mange ble deretter enten dømt til døden eller til å gå over i andre religiøse ordener.
Pavens medvirkning i prosessen er uklar. Det er helt klart at han i hvert fall i begynnelsen prøvde å motstå det politiske presset fra franskekongen. Men dette skjedde under det som kalles pavens Avignonske fangenskap. Paven bodde på denne tiden i byen Avignon i Frankrike for å være beskyttet mot konkurrerende paver som regjerte i Roma. Han var derfor i stor grad avhengig av franskekongen for fortsatt å ha makt. Paven gav derfor etter for presset og oppløste ordenen i 1312 selv om han snøt Fillip for gevinsten. Paven overførte i samme oppløsningsbulle alle tempelriddernes eiendommer til Hospitalerne.
I 2001, nesten 700 år senere, ble det ved en tilfeldighet funnet et feilarkivert dokument i Vatikanets hemmelige arkiver som omfatter tempelridderne og rettsaken mot dem. Dokumentet heter Chinon pergamentet og er en rapport fra tre kardinaler som på pavens ordre forhørte lederne for tempelridderne. Det viste at paven hadde frikjent tempelridderne for alle anklager allerede i 1308 og at dette var meddelt franskekongen. Uten at dette endret kongens bestemmelser eller lettet presset mot paven som likevel gav etter og oppløste ordenen. Men det er kanskje en forklaring på feilarkiveringen.
Med arrestasjonene i 1307 var det etter Fillips mening slutt med Tempelridderne. Hvor feil er det mulig å ta? For allerede mens ordenen virket i Outremer var det en mengde myter om deres ritualer og årsaken til deres enorme rikdommer. «Alle» visste at de hadde hatt hovedkvarter på Tempelhøyden hvor alle likeså visste at det fantes enorme skatter, religiøse eller verdslige. Her lå selvsagt løsningen
på ordenens makt og rikdom. Og siden ingenting av skattene ble funnet i hovedkvarteret deres i Paris, var det selvinnlysende at skattene var flyttet til et nytt sted og at ordenen ikke var knust. Derimot hadde den bare gått under jorden for å fortsette sin gjerning i hemmelighet.
Grunnlaget var lagt for myter som i dag, syv hundre år etter, lever i beste velgående.