Kristenhetens viktigste kirke
Kristenhetens viktigste kirke ligger i Jerusalem. Den heter Den Hellige Gravs Kirke. Navnet blir som regel forkortet til Gravkirken. Sammenlignet med hvilken som helst annen kirke i verden går denne utenpå alt. Peterskirken inkludert.
Om ikke i størrelse så i viktighet. Hellighet om man heller vil bruke det ordet. Den er vesentlig mindre enn både Peterskirken og de fleste europeiske katedraler, og ville få god plass inne i Hagia Sofia i Istanbul. Den siste er i dag omgjort moske, men den ble bygget midt på 500-tallet som kirke og fungerte som hovedkirke for den Gresk-Ortodokse kristendommen i omtrent ni hundre år. I utsmykning faller den gjennom både sammenlignet med Peterskirken og katedralene i Europa. Haga Sofia er som moskeer flest strippet for det meste av dekorasjoner, men i sin storhetstid som kirke, lå den ikke tilbake for Peterskirken. Ifølge samtidige var den mer praktfull. Gravkirken er dermed hverken den største eller den mest praktfulle kirke i verden. Ikke kan den skryte av at den har hellige relikvier slik så mange europeiske kirker kan heller. Men den er likevel ubestridt nummer en. Uansett kirkesamfunn. Alle kirkesamfunn har sine egne store kirker og hellige steder. Men Gravkirken er unik. Det finnes bare en, og den troner ubestridt på toppen av alt. For den har to ting ingen andre kirker i verden har. Den inneholder Jesu grav og det stedet der Han ble korsfestet.
Kirken ligger i det kristne kvarteret i Gamlebyen omtrent ti minutters gange fra Tempelhøyden. Gamlebyen er den delen av Jerusalem sentrum som i dag er gjerdet inn med store murer. Murene dekker et område på mindre enn en kvadratkilometer og gir et ganske godt bilde av størrelsen på Jerusalem da murene ble bygget etter ordre av Suleiman den store rundt 1540. Men på Jesu tid var Jerusalem vesentlig mindre enn det Gamlebyen er i dag. Da lå det området som senere skulle bli Gravkirken utenfor bymurene. Stedet ble brukt til henrettelsesplass og både jødisk og romersk lov forbød begravelser innenfor bygrensene. Men ettersom Jerusalem vokste er det bygget nye hus rundt kirken. Kirken i dag innemurt på alle sider. I motsetning til de fleste kirker i Europa har den ikke noe friområde rundt seg. Inngangen ligger i dag mot sør etter at den ble flyttet under en restaurering. Der inngangen opprinnelig lå er det i dag en palestinsk forretning som selger søtsaker. Kirken var lenge Jerusalems høyeste bygning. Da Jerusalem ble erobret av muslimene på 600-tallet fikk de kristne beholde kirken. Men erobrerne bestemte at det skulle bygges to moskeer ved siden av den. Begge disse moskeene har minareter som er høyere enn kirken. En klar symbolsk handling som skulle demonstrere Islams overhøyhet.
Stedet der kirken ligger i dag var opprinnelig ingen kirke. Den vesle jødiske menigheten som etter hvert skulle utvikle seg til kjernen i det kristne samfunn hadde ingen ressurser til å bygge et eget forsamlingslokale på stedet. Ikke hadde de fått lov av romerne til å gjøre det heller, om de hadde spurt. Akkurat det var ikke aktuelt. Romerne hadde lite til overs for den lille sekten som tilba en død opprører. Jerusalems ortodokse jøder ville nok heller ikke ha tillatt det. Jesustilbederne var opprinnelig bare en liten dissentermenighet innenfor judaismen og var alt annet enn velsett av tradisjonelt troende jøder. Selv om menighetsbyggingen skulle endre seg med Paulus, var de kristne fremdeles en svak og liten minoritet. Det er gode grunner til at Gravkirken ble påbegynt først tre hundre år etter korsfestelsen. Da hadde kristendommen vokst og hadde for lengst passert judaismen i antall troende. Og nå var de til og med blitt Romerrikets offisielle religion. Tradisjonen sier at det var Helena, moren til keiser Konstantin, som gav ordre om byggingen. Tradisjonen forteller også at da romerne en generasjon etter korsfestelsen erfarte at det var en gruppe jøder som trodde at Jesus hadde stått opp fra de døde og at de tilba ham på dette stedet, ønsket de å sette en stopper for hele tilbedelsen. Den daværende romerske keiser Hadrian bestemte at det skulle bygges et tempel for Venus (eller Jupiter, kildene er uenige) på stedet. Det var dette tempelet som sto der da Helena kom på sin berømte pilegrimstur til Jerusalem mer enn tre hundre år etter korsfestelsen. Da var kristendommen vokst til å bli Romerrikets offisielle religion. Mens den tilbedelse som da fant sted på Golgata var til en romersk gud.
I forbindelse med restaurering av kirken på 1900-tallet ble det gravd ut deler av fundamentet til Gravkirken. Her fant man rester at det gamle romerske tempelet. Under disse er det funnet en hule hvor det er risset inn kristne symboler i veggene. Det er dermed mye som tyder på at det var kristne som våget livet for å komme inn på Jesu dødssted og tilbe der også etter at det romerske tempelet var blitt bygget. Helena beordret deretter, fremdeles ifølge den samme tradisjonen, at det romerske tempelet skulle rives og at det i stedet skulle reises en kirke på stedet. Samtidig pekte hun ut et sted på byggetomten hvor det skulle graves dypere. Her fant man etter kort tid tre kors hvorav et ble bestemt til å være Det Sanne Kors, korset Jesus ble hengt på. Dette ble bevist ved at en syk kvinne som ble lagt oppå korset ble frisk.
Dermed var det ikke lenger noen diskusjon om plasseringen. Og da man under klargjøring av byggetomta i tillegg oppdaget en grav hugget inn i klippegrunnen, var det egentlig enda mindre å lure på. Man hadde både stedet der Jesus ble korsfestet, man hadde graven, og man hadde korset Han hadde blitt hengt på. Det var bare å bygge. Og man bygde to kirker på stedet. En der hvor graven lå, og en annen ved siden av, der hvor Korsfestelsen hadde funnet sted. Graven, en klippehule, ble bygget inn i et eget «hus» inne i kirken. Den gropa hvor Helena etter tradisjonen fant korset er i dag omgjort til et lite kapell med nedgang fra hovedkirken. Arkeologiske undersøkelser på stedet tyder likevel på at det er restene av en cisterne fra reparasjonene som ble utført midt på 1000-tallet. De to kirkene er bygget sammen til en kirke senere.
Men kirken hadde knapt startet på sitt dramatisk livsløp. Etter knappe tre hundre år ble kirken brent ned av iranske erobrere, Sasanidene. Og det som var verre, Det Sanne Kors ble erobret. Men Bysants slo tilbake etter noen år, og gjenerobret både Jerusalem og Korset. Kirken ble deretter gjenoppbygget. Gleden ved dette varte noen få år før kirken igjen ble rasert. Denne gangen under et stort jordskjelv i 746. Igjen måtte den gjenoppbygges. Deretter gikk det bare noen få år før Jerusalem igjen ble erobret. Denne gang av muslimske erobrere. Denne erobringen skulle vare frem til korsfarertiden nesten tre hundre år senere. Men overraskende nok, og til stor glede for den kristne menigheten, de nye muslimske herskerne viste seg å være tolerante. De lot kirken bestå som et kristent gudshus. Det sanne kors viste de liten interesse for. Derimot var de besatte av Tempelhøyden. Her fikk de bygget både Klippedomen og Al Aqsa moskeen tidlig på 700-tallet. Begge disse bygningene ble satt opp av kristne steinhuggere, og de står fremdeles.
Kirken gikk igjen gjennom en turbulent periode. Tidlig på 800-tallet ble deler av kirken igjen ødelagt av jordskjelv. Gjenoppbyggingen var fullført i år 811, bare for å bli ødelagt enda en gang av en ny brann i 841. Ny gjenoppbygging, og deretter en ny brann i 938. Etterfulgt av en ny gjenoppbygging. I 966 ble kirken brent enda en gang. Denne gangen som muslimsk hevn for et kristent opprør i Syria.
Nå hadde en ny muslimsk retning, Fatimidene, overtatt styringen i Islam etter de mer tolerante Abbasidene. Fatimidene var adskillig mer fiendtlig innstilt til kristendommen, og den fatimidiske kalifen beordret i 1009 at kirken skulle jevnes med jorden. Det ble lite igjen av kirken. Jesu gravkammer ble ødelagt og taket ble hugget bort over klippegraven. Da denne hendelsen ble kjent i Europa førte det til at ideen om et korstog for å befri Det Hellige Land ble født. Korstoget skulle ikke komme før nitti år senere, men ideen var begynt å gro.
Etter den muslimske raseringen kom Bysants på banen. Rett nok var de for lengst beseiret militært og var jaget ut av store deler Lilleasia. Men de så fremdeles på seg selv som beskyttere av alle kristne i Det hellige Land og de hadde en enorm prestisje i hele regionen. Etter mer enn et år med forhandlinger med den fatimidiske kalifen kom partene frem til en avtale. Bysants skulle få gjenoppbygge Gravkirken. Til gjengjeld skulle en moske gjenåpne i Konstantinopel, og partene skulle utveksle mange tusen krigsfanger. Begge parter var fornøyde, selv om den bysantinske keiseren ikke hadde nok penger til å gjenoppbygge mer enn halvparten av kirken. I Jerusalem skiftet kontrollen noen år etter fra Fatimidene til Seldsjukkene, en tyrkisk stamme fra Lilleasia. De var enda mer fiendtlig innstilt til kristendommen enn sine forgjengere. Denne stammens holdning og deres behandling av kristne pilegrimer var en av de grunnleggende årsaker til korstogene. Selv om det som satte det hele i gang var en forespørsel fra den bysantinske keiseren til Paven om militær assistanse mot muslimene.
Jerusalem ble erobret av korsfarerne i 1099. Nå startet en ny tid i byen og for Gravkirken. Den ble øyeblikkelig korsfarernes hovedkirke. Alle religiøse handlinger i Kongeriket Jerusalem startet her. Alle store anledninger, det være seg fyrstebryllup og barnedåper var her. Dette ble også begravelsesstedet for kristne konger og stormenn. Og ingen pilegrim kunne komme til Jerusalem uten å starte oppholdet med å feire messe her. Rett nok var det et lite problem at kirken allerede var opptatt av Gresk Ortodokse prester. De hadde vært i Gravkirken om ikke fra tidenes morgen, så i hvert fall siden den ble bygget på 300-tallet. Katolisismen var en helt ny retning innen kristendommen. Den begynte å skille lag med den gresk ortodokse retningen på 900-tallet og nå var det lite vennskap mellom de to retningene. Korsfarerne var katolikker og holdt seg med egne prester. Det var jo også paven som sto som korstogenes store inspirator. De gresk ortodokse vek ikke plassen frivillig. Men med litt maktbruk overtok man kirken. Til de Gresk Ortodokses store forbitrelse.
Korsfarerne startet nesten umiddelbart med å bygge opp de delene som fremdeles var ødelagt, og de gjorde en del endringer i tillegg slik at kirken stort sett ble slik den fremstår i dag. De latinske patriarkene regjerte kirken frem til Saladdin erobret Jerusalem i 1187 og korsfarerne måtte forlate byen. Kristne pilegrimer fikk likevel besøke byen som en følge av en fredsavtale inngått under det tredje korstog noen år sener. En litt forunderlig episode kom på begynnelsen av 1300-tallet da den tyske keiseren Frederic II fikk byen som en del av en avtale med muslimene etter det femte korstoget. Men siden keiseren da var under bann fra paven, ble bannet utvidet til også å gjelde Jerusalem og Gravkirken. Kristenhetens helligste kirke var dermed under interdikt fra Roma og ingen katolske kirkelige handlinger kunne utføres i kirken. Dette bekymret de gresk ortodokse lite. De rykket inn og overtok igjen kirken.
Deretter fulgte 250 år med stille forfall. Da ble et nytt restaureringsprogram startet opp av katolske munker midt på 1500-tallet. Den viktigste jobben de gjorde var å renovere Jesu grav og plassere en marmorhelle over det stedet han hadde blitt lagt. Dette var for å hindre at pilegrimer skulle hugge deler av kalksteinen løs og ta med hjem til Europa. Deretter fulgte to hundre års strid mellom katolikker og gresk ortodokse om retten til å bestemme i kirken. Makten gikk frem og tilbake. Bestikkelser og rene slagsmål var vanlig. Akkurat det var ikke noe nytt. De ulike kirkesamfunnene var uenige om retten til å bruke kirken fra korsfarerperioden startet, særlig om hvem som skulle bestemme når kirken skulle være åpen. Da muslimene gjenerobret Jerusalem satte Saladin en stopper for krangelen ved å gi nøklene til kirken til en muslimsk familie som bodde ved siden av kirken, med beskjed om når bygningen skulle lukkes opp om morgenen og når den skulle lukkes for kvelden. Denne ordningen er fremdeles i drift, den samme familien som i sin tid fikk nøklene har dem fremdeles.
Til sist hadde de muslimske myndighetene fått nok at uendelig krangel mellom kirkene og presenterte en avtale for partene. Den kaller Status Quo avtalen av 1757, og den deler makten mellom gresk ortodokse, katolikker, armenere, syrere, koptere og etiopiere. Dette er de seks kirkene som på denne tiden lå i strid om hvem som skulle bestemme i kirken. Avtalen er fremdeles gyldig, den kan ikke endres uten etter aksept av alle. Partene vokter hverandre med argusøyne for å se at ingen av de andre går utover sine avtalefestede rettigheter. Men helt frem til i dag har det vært sporadiske tilløp til bråk. For noen år siden oppsto det et slagsmål mellom to grupper av munker fordi den ene parten mente at noen fra den andre hadde kostet et gulv de ikke hadde bestemmelsesrett over. Og helt siden midten av 1800-tallet har det stått en stige i en nisje på veggen over inngangen. Den blir ikke fjernet fordi det ikke er enighet om hvem som har rett til å gå ut på gesimsen og ta stigen ned.
Men etter Status Quo avtalen har det likevel vært i hvert fall en viss fred innad i kirken. Den fungerte helt til den enda en gang brant i 1809. Det ble så gjenoppbygget i årene etter. Deretter ble det bygget en ny kuppel i 1868.
Ved årtusenskiftet ble kuppelen igjen restaurert som et ledd i en større restaurering av kirken. Jesu grav hadde blitt innebygget i en litt større om meget forseggjort bygning. Denne hadde begynt å slå sprekker og for å hindre at det hele raste sammen ble denne biten restaurert mellom 2017 og 2021. I denne forbindelse fjernet man marmorhellen som lå over Jesu grav for å se om graven var intakt. Noe den var. Selve prosessen med å ta vekk hellen var grei nok. Men det tok mange måneders forhandlinger mellom det arkeologiske teamet og de ulike kirkesamfunnene å få tillatelsen til å gjøre jobben. Og tillatelsen som ble gitt gjaldt en bestemt dato og varte i 24 timer. Undersøkelser viste senere at prøver av den betongen man fant rundt graven var fra 300-tallet.
Besøkende til dagens kirke går inn fra sør. Rett innenfor møter den besøkende en stor steinblokk som tradisjonen sier var blokka Jesus ble lagt på og salvet etter at han var tatt ned fra korset.
Om dette er den originale blokka er tvilsomt. Blokka som ligger der ble satt opp av ottomanene på 1800-tallet som erstatning for den som hadde ligget der i nesten tusen år og som mirakuløst var funnet under korsfarerperioden. Uten at dette på noen måte legger en demper på den hengivenhet som pilegrimer viser når de kneler og ber ved blokka. Det er ganske vanlig å legge bibler og testamenter oppå blokka mens man ber. Fra hovedinngangen er det tre veier videre. På høyre side går det ei trapp opp til det stedet hvor Jesus ifølge tradisjonen ble korsfestet. Dersom man ikke går opp trappa er det mulig å gå rundt inne i kirken hvor det er nedganger til sidekapellene. Går man til venstre kommer man rett til graven. De fleste går opp trappen til det stedet der Jesus etter tradisjonen ble korsfestet. Plassen ligger noen meter høyere enn gulvet i kirkerommet og er dominert av et stort og ekstremt forseggjort alter og altertavle. Under alteret er det en åpning inn til selve klippen dette kapellet er bygget oppå.
Her er det mulig for troende å stikke hånden inn og kjenne ned i hullet i berget der hvor korset etter tradisjonen var plassert. Åpningen i alteret er liten og helt nede ved gulvet.
For å nå inn til hullet må man legge seg på kne. På grunn av tilstrømningen av pilgrimer får man sjelden mer enn noen sekunder ved alteret før man dyttes vekk av andre. Deretter følger de fleste ei annen trapp ned til hovedkirken igjen.
Herfra er det mulig å gå rundt kirkerommet. Her er det flere nedganger til de til sammen fem mindre kapeller. Helenas kapell hvor Jesu kors ifølge tradisjonen ble funnet, er et av dem. Den historisk interesserte vil også kunne se noen av de søylene som ble satt opp av korsfarerne for å bære taket i forbindelse med deres restaurering kirken på 1100-tallet.
I den andre enden av kirken sett fra korsfestings-plassen ligger Jesu grav. Selve klippegraven er fullstendig dekket av et lite kapell. Ved inngangen ligger deler av det som tradisjonen sier var den steinen som var rullet vekk da kvinnene kom til graven påskemorgen. Innenfor ligger selve gravkammeret.
Benken hvor Jesus ble lagt er dekker av en marmorplate og under denne ligger det enda en plate. Den ble lagt der av korsfarerne, trolig for å beskytte selve kalksteinsbenken mot å hugges opp som suvenirer av pilgrimene. Gravrommet er åpent for pilgrimer, men det er alltid lang kø og tiden hver enkelt får lov til å oppholde seg inne i graven er derfor svært begrenset. Rett vis a vis gravkapellet ligger den gresk ortodokse delen av kirken.
Kirken er alltid stapp full av pilgrimer og turister og hele stedet summer av høylytt aktivitet. Egentlig er det ikke mulig å finne ro noen steder i bygningen. Dersom man er på jakt etter en stille stund i bønn og meditasjon er Gravkirken ikke den rette plassen.
Kirken ble stengt i en kortere periode i 2020 på grunn av covid-epidemien. Det var første gang kirken var stengt siden Svartedauden midt på 1300-tallet. Kirken er nå igjen åpen for pilegrimer og turister. Etter ettusen firehundre år, fem branner, to raseringer på grunn av jordskjelv og en som følge av muslimsk erobring samt et utall restaureringer og ombygginger, er kirken igjen åpen for troende. Slik den nesten alltid har vært. Den står som et monument over mangel på samarbeid mellom kristne kirker og at makt er viktigere enn tro for mange geistlige. Men samtidig er den også et monument over kristendommen som religion og de troens styrke. Kristenhetens viktigste kirke.