Haj Hussaini –En studie i nederlag
På den palestinske martyrkirkegården i Beirut ligge det en billig grav omkranset av en enda billigere betongmur. Graven er slitt og det ser ut til at noen har skutt på den. Den er i tillegg delvis ødelagt nederst. Som om noen har prøvd å bryte den opp.
Men det ligger noen blomster der, oppå en sliten messingplate med arabiske skrifttegn. Blomster som av og til byttes ut med friske. Noen husker ham fremdeles. Det fulle navnet hans var Ali Haj Mohamed Amin al-Husseini. Han var stormufti i Jerusalem og tittelen Grand Mufti blir dermed som oftest satt foran navnet. Han ble født 1897 i Jerusalem og døde 1974 i Libanon. Han er en av de mest omstridte palestinske lederne fra det forrige århundre. Han blir fremstilt både som en nazist og en politisk katastrofe. Begge deler er korrekt. Men han var også en av palestinernes fremste ledere i kampen for selvstendighet. Jødene ser på ham som palestinernes quisling. Og som Yassir Arafat en generasjon senere, oppnådde han ikke noe av det han arbeidet for. Det han derimot oppnådde var å skade palestinernes muligheter til selvstendighet i generasjoner fremover.
Amin al-Husseini som han oftest kalles, var født inn i den mektigste familien i Jerusalem. Han kunne føre sine aner direkte tilbake til Profeten, det fremste tegn på adelskap i Islam. Som en rik ungdom fra en av de rikeste og mektigste slektene i Mandatområdet, fikk han en førsteklasses utdannelse. Han startet på mange måter på toppen av samfunnspyramiden. Han var innrullert i de ottomanske styrkene under første verdenskrig, og deltok deretter i det mislykkede forsøket på å etablere en eget arabisk stat i Syria rett etter krigen.
Det arabiske Kongeriket i Syria ble etablert i 1918 og erklærte seg som selvstendig monarki i 1920. Det var basert på et løfte britene hadde gitt araberne under første verdenskrig om en egen stat i Syria for å få arabisk støtte i kampen mot aksemaktene. Syria var imidlertid et område Frankrike ønsket kontroll over og de nektet derfor å anerkjenne kongedømmet. De gikk tvert imot til militær aksjon og erobret det nye landet etter fire måneder. Britene gjorde ikke annet enn å applaudere den franske erobringen. Dette ble oppfattet som er rent løftebrudd av araberne, noe det også var. Løftebruddet bidro til å legge grunnlaget for en dyp mistillit mellom briter og franskmenn og deler av de arabiske land som varer frem til i dag.
Herfra og resten av livet var den unge Husseini en svoren nasjonalist og nærmest som en konsekvens av det, en fiende av jødene og sionismen som han mente sto bak England og Frankrikes løftebrudd mot araberne. Han returnerte til Jerusalem i 1920, og i kraft av sitt navn fikk han raskt en lederrolle i det palestinske miljøet. Britene dømte ham til ti års fengsel for å ha hatt en lederrolle i et palestinsk opprør. Men da hadde han allerede flyktet til Syria. Han ble deretter benådet av britene som så sørget for at han ble utnevnt til stor-mufti i Jerusalem. Det var en tittel britene etablerte i 1918. Stillingen hadde ansvar for de hellige muslimske stedene i Jerusalem, inkludert Al Aqsa moskeen. Britene så nå på ham som en nyttig samarbeidspartner. Etter å ha hatt en lederrolle i den tredje palestinske oppstanden fra 1936 til 1939 flyktet han igjen. Denne gangen førte flukten ham til Tyskland. Her etablerte han et nært samarbeid med nazistene. Etter krigen var han etterlyst som krigsforbryter, men klarte likevel å komme seg til Egypt. Etter sigende på et amerikansk militærfly fra Roma. Her forsøkte han å returnere til palestinsk politikk, uten særlig hell. Hverken de arabiske landene eller PLO var interessert i å ha ham med på laget og gjorde det de kunne for å holde ham utenfor all politikk. Noe de lykkes med. Amin al-Husseini flyttet deretter til Libanon. Han tok vel aldri inn over seg at hans samarbeid med nazistene gjorde ham til en paria i Midtøsten.
Amin al-Husseini er likevel sett på med respekt i noen deler av det palestinske samfunnet selv om ingen forsvarer nazi-sympatiene hans. Derimot er det tallrike bortforklaringsforsøk. Men i tillegg til samarbeidet med de tyske nazistene, var han en ledende figur for palestinerne i mandatområdet i tjue år, mellom 1920 og 1940, og han var sentral i det arbeidet palestinerne gjorde for å etablere sin egen stat i Mandatområdet. Han ledet også an i hvert fall i tre palestinske opprør samt et forsøk på å etablere en palestinsk stat i Gaza rett etter 2. verdenskrig, nesten femti år før Oslo-avtalene. Han bar hele livet på et rykte om at han var totalt ufleksibel og umulig å forhandle med. Dette skulle vise seg ikke bare å være korrekt, det skulle også påføre palestinerne store problemer. Problemer som har forfulgt palestinerne helt frem til våre dager.
Mandatområdet var preget av uro. Det var store og mindre opptøyer, det var sabotasjeaksjoner, bombeangrep og terror. Her var arabere og jøder like aktive og brutale. Det var en slags uerklært borgerkrig mellom palestinere og jøder, med
britene i midten. De prøvde å holde en slags ro og orden i det området de hadde blitt tildelt av Folkeforbundet i 1922. Med vekslende hell. Og midt oppe i dette befant Amin al-Husseini seg. Og da den første store, spontane palestinske oppstanden kom i 1920, var han sentral. Den kalles den første Jerusalem-oppstanden eller Nebi Musa opptøyene. Husseini deltok her som en slags agitator og ble senere dømt til ti års fengsel in absentia for å ha oppildnet folkemengden med taler. Da dommen falt hadde han allerede flyktet til Syria. Han ble benådet av britene samme år.
I 1922 ble Husseini valgt og deretter oppnevnt til Stormufti i Jerusalem. Egentlig tapte han valget for en kandidat fra den andre store konkurrerende arabiske klanen i Jerusalem, Nashabishiene. Men britene grep inn og endret avstemmingen. Nashabishiene hadde allerede stillingen som ordfører i Jerusalem, og britene ønsket å splitte makten mest mulig. De ønsket Husseini, og Husseini ble det. Allerede nå var konflikten mellom de to ledende familiene i Jerusalem klar. Politisk var forskjellen liten, striden sto om hvem som skulle lede an. Men denne striden bidro i stor grad til at palestinernes krefter ble brukt til intern strid i stedet for å kjempe for selvstendighet.
Den første store palestinske oppstanden. Nebi Musa opptøyene er gitt navn etter en muslimsk festival som ble feiret hvert år til minne om Moses. Det var en ren folkelig oppstand, uten noen sentral politisk ledelse. Men den kom ikke uten forvarsler. I 1920 var stemningen i Jerusalem allerede opphetet etter en trefning ved Tal Hal, en jødisk kibbutz. Her ble åtte jøder og fem arabere drept på tross av at den ble forsvart av jødisk milits. Kibbutzen ble deretter brent etter at de overlevende jødene hadde flyktet. Hva som direkte førte til Nebi Musa opptøyene i Jerusalem kort tid etter er ikke klart, men resultatet var at fem jøder og fire palestinere ble drept, i tillegg til at det var hundrevis av sårede. Hvilken betydning Husseini hadde er diskuterbart. Noen hevder at det var Husseinis tale, andre at det var jøder som startet opptøyene med å kaste stein på en palestinsk folkemengde i Gamlebyen. Britenes undersøkelseskommisjon legger skylden på begge parter. Lederen på jødisk side, Ze’ev Jabotinsky som var leder av de jødiske forsvarsstyrkene ble dømt til femten års fengsel. Forsvarsgruppen han ledet ble senere til Haganah og deretter til IDF (Israel Defence Forces). Både Husseini og Jabotinsky ble etter kort tid benådet av britene.
Husseinis karakteristiske mangel på evne til samarbeid og til å inngå kompromisser utgjorde en stor del av denne striden. Igjen med følger som palestinerne lider under den dag i dag. Stillingen som Stormufti var livsvarig, og med tittelen fulgte ansvar for de muslimske helligdommene i Jerusalem, inkludert Tempelhøyden. Husseini gikk umiddelbart i gang med å skaffe penger fra den arabiske verden til å reparere og pusse opp høyden. En hensikt utover selve oppussingen, var trolig å bruke høyden til å samle støtte for palestinsk nasjonalisme og til pan-arabisk støtte til muslimsk kontroll over høyden. I dette arbeidet hevdet han stadig at jødene arbeidet for å overta kontrollen ikke bare over Vestveggen, men over hele høyden. Akkurat denne påstanden var helt korrekt. Og det var nok av utsagn fra ledende rabbier til å underbygge den. Arbeidet med å bruke høyden som politisk samlingspunkt lykkes. Det å pusse opp moskeene var svært populært hos muslimene, og det skapte en eiendomsfølelse og en følelse av nasjonalt religiøst fellesskap mellom palestinerne.
Og med dette fulgte en automatisk avvisning av «de andre», av jødene. Men igjen steg spenningen, mye på grunn av jødisk aktivitet ved Vestveggen. Dette ble møtt med palestinske demonstrasjoner, og spiralen var i gang.
Opptakten til selve opprøret gikk over mange dager. Begge parter trakk nå inn nasjonalistiske argumenter med sanger og flagg i daglige demonstrasjoner, og begge parter mobiliserte unge menn med mye muskler og få motforestillinger mot vold. De første drapene kom, både på jøder og palestinere. Forsøk på å roe ned gemyttene ved å foreslå at jøder skulle få besøke Tempelhøyden og palestinere få tilgang til Vestveggen førte ikke frem. Opptøyene hadde etter hvert fått et eget liv. Det ironiske er at Husseini prøvde å roe ned palestinerne i en preken på Tempelhøyden den dagen opptøyene startet, men ble buet ut av forsamlingen.
Britene prøvde nå å dempe spenningen ved å tilby en plan om å begrense jødisk innvandring og jødisk kjøp av land i Mandatområdet. Hele dette forslaget ble drept ved at Husseini igjen viste at han ikke behersket forhandlinger. For ham gjaldt «alt eller ingenting». Han krevde at det samtidig skulle etableres en arabisk regjering. Det var for mye å forlange fra britene, og ved å nekte å drøfte kompromisser og kreve alt, fikk Husseini og palestinerne nærmest som vanlig, ingenting. Dermed løp også den andre store palestinske oppstanden ut i ingenting.
Den andre store palestinske oppstanden startet som en kamp om Tempelhøyden. Heller ikke den kom ut fra ingenting. I løpet av 1920-tallet utviklet det seg til å bli en sterk fiendtlig stemning mellom palestinere og jøder om kontroll over Tempelhøyden. Jødene på sin side arbeidet systematisk med å ta kontroll over Vestveggen. I 1928 satte de opp et gjerde som skulle skille mellom en bønnedel for menn og en for kvinner og som ville blokkere Vestveggen for ikke-jøder. Da britiske politifolk rev ned gjerdet førte dette til slåsskamper mellom politiet og jøder. Dette førte til at jødiske organisasjoner anklaget politiet for å bruke uproporsjonal vold i spredningen av de jødiske demonstrantene. Ironisk nok er dette de samme anklagene israelsk politi regelmessig møter fra palestinsk side i dag. Samtidig ble det lansert planer for å rive ned deler av det marokkanske kvarteret som lå inntil Vestveggen for å bedre jødenes tilgang. I dag er det en stor, åpen plass foran Vestveggen. Men frem til 1967 var det bare en trang handlegate der. Dette var Det Marokkanske Kvarteret og besto av forretninger og bolighus slik det ennå gjør i store deler av Gamlebyen i Jerusalem. Planene ble stoppet av britene, men det hører med til historien at rivningen av det marokkanske kvarteret startet den samme dagen som Israel hadde erobret Jerusalem i 1967, og skillet mellom menn og kvinner ved Vestveggen ble etablert. Men dette lå langt frem i tiden. På 1920-tallet kjempet jødene for tilgang til Vestveggen mens muslimene strittet imot. Spenningen rundt Tempelhøyden kunne ikke fortsette i lengden, og til slutt eksploderte det hele i nye opptøyer. De endte uten at palestinerne hadde oppnådd noe av de som hadde vært årsaken til opptøyene.
Palestinerne var nå splittet i to partier, et ledet av Husseiniene og et ledet av Nashibishiene. Dermed hadde palestinerne etablert den situasjonen som har vært et kjennetegn på det palestinske samfunnet frem til i dag, splittelse. Det var helt
åpenbart for alle at denne splittelsen var ødeleggende for mulighetene til å få selvstendighet, men samtidig var fiendskapet mellom de to mektige familiene såpass sterkt at det skapte en nesten uoverskuelig barriere for felles aksjoner. Det gjorde at det nærmeste palestinerne kom mot å etablere et felles samarbeidsorgan var The Arab Higher Committee som ble dannet i forbindelse med den tredje store arabiske oppstanden rett før utbruddet av 2. verdenskrig. Her satt det representanter fra alle de store palestinske klanene. Lederen var Husseini.
Britene var i bekymret for Tysklands fremvekst og visste at de ville trenge arabisk støtte i en fremtidig krig. Britene antydet at de var villige til å gå vekk fra Balfours løfte fra 1916 om et jødisk nasjonalhjem og tilbød å etablere en stat med arabisk majoritet i løpet av ti år. Dette var planer som umiddelbart ble avvist. Og igjen kom Husseinis manglende evner som forhandler klart frem. Husseini krevde full stopp i all jødisk immigrasjon og var ikke interessert i å finne noen kompromisser. At britene skulle stoppe arbeidet med å bygge et nasjonalt hjem for jødene og deretter etablere en palestinsk majoritetsstat var ikke nok for Husseini. Han
Den tredje store palestinske oppstanden startet sommeren 1936. Som tidligere var målet å stoppe all jødisk innvandring og etablere en egen palestinsk stat. I motsetning til tidligere oppstander var denne i hvert fall i en viss grad sentralt ledet. Husseinis klarte raskt å komme i lederposisjon. Det ble erklært en generalstreik som førte til at britene prøvde å få i gang forhandlinger. Disse kollapset raskt. Husseini viste igjen sin velkjente mangel på fleksibilitet. Opprørerne startet med å prøve å styre oppstanden og drepe jøder og etter hvert også britiske administratorer. På slutten hadde dette utviklet seg til å myrde hverandre i en intern maktkamp. Etter at en ledende britisk embetsmann ble myrdet i september 1937 hadde britene fått nok. The Arab Higher Committee ble tvangsoppløst av britene. Britene gav likevel i en viss grad etter for palestinske krav og lovet å redusere jødisk immigrasjon. Alle de britiske forslagene ble imidlertid avslått som for dårlige og detter, etter at britene hadde fått kontroll med opptøyene i 1939 døde det hele ut. Igjen uten at palestinerne hadde oppnådd noe.
ville hverken vente i ti år eller akseptere jødisk tilstedeværelse i Mandatområdet. Og med et slikt utgangspunkt var det egentlig lite å forhandle om sett med britiske øyne. Forhandlingene gikk derfor raskt i stå.
Men i tillegg til at britene ikke lenger så på Husseini som en god samarbeidspartner var han i nå tillegg i ferd med å miste mye støtte fra palestinerne. Hovedårsaken var at han ikke hadde noen skrupler med å drepe konkurrerende palestinske ledere dersom de sto i veien for hans planer. Fra sitt eksil i Beirut, utlovte han belønning til alle som drepte enten ledere i opposisjon til ham selv, mulige forrædere, og jøder generelt.
Avvisningen av det britiske forslaget fjernet også det som trolig var den største muligheten til å etablere en palestinsk stat i Mandatområdet som noensinne ble fremlagt. Slik sett minner Husseinis reaksjon mye om den forhandlingstaktikken som PA har benyttet de siste tretti år. Ved å kreve alt eller ingenting i forhandlinger med en sterkere motpart, ender man nesten alltid opp med ingenting. Britene klarte å få kontroll med det arabiske opprøret i 1939, etter tre år. Dermed sank britenes motivasjon for å finne en løsning drastisk. Resultatet for palestinerne var det samme som i de to foregående, ingenting. Egentlig er dette det samme resultatet palestinerne oppnådde etter den andre, store oppstanden etter 2. verdenskrig. Også den andre intifadaen fra 2000 til 2005 endte som et nederlag og en katastrofe. Denne gangen var oppstanden ledet av Yassir Arafat og PLO, men forhandlingstaktikken var den samme som Husseinis i mellomkrigstiden.
Etter hvert flyttet Husseini fra Libanon til Irak og videre til Italia. Derfra reiste han videre til Tyskland. Årsaken til denne flyttingen ligger nok i erkjennelsen at han ikke ville ha mulighet for å oppnå noe hos britene og at en tysk seier i verdenskrigen muligens ville åpne nye muligheter. Nå starter den mest ødeleggende perioden i Husseinis karriere. Frem til nå hadde han være en arabisk nasjonalist som hadde hatt bred støtte i den palestinske befolkningen. Det skulle nå endre seg mye.
Husseini forsøkte å få først Italia og deretter Tyskland til å love at det skulle etableres en palestinsk eller arabisk stat i Syria og i Mandatområdet etter krigen. Dette fikk han aldri hverken Mussolini og Hitler med på.
Nazi-Tyskland hadde sterke ideologiske motforestillinger mot arabere. Hitler hadde ikke lagt skjul på sin forakt for det han kalt halvaper. Det er ingenting som tyder på at Tyskland hverken ønsket å styrke eller hadde sympati med palestinerne. Derimot foreligger det rapporter fra tyske sendemenn som indikerer at palestinerne ble sett på som håpløst naive.
Et ofte sitert ordtak i Midtøsten er at «Min fiendes fiende er min venn». Husseini skrev og sa ofte etter krigen at det var dette som gjorde at han allierte seg med Hitler. Han så nok på tyskerne som britenes fiender og derfor som «venner».
Men dette er bare en del av sannheten. Det er mye som tyder på at han etter hvert utviklet et sterkt hat mot jøder generelt og at nazistenes politikk mot jødene dermed passet ham utmerket. Dette kan ganske lett underbygges både med hva han skrev før kontakten med Hitler, hva han sa fra Berlin under krigen, og aktive handlinger i den samme perioden. Det er f.eks.
klart at han i løpet av 1942 besøkte både Oraninburg- og Sachenhausenleirene og arbeidet aktivt for å overtale muslimer på Balkan til å verve seg til SS. Det foreligger dessuten et referat fra et møte han hadde med Heinrich Himler i 1943, hvor Himler fortalte at de nå hadde nådd tre millioner drepte jøder. Dette så aldri ut til å ha gjort noe inntrykk på Husseini. Han fortsatte sitt arbeid med å hindre at jødiske flytninger skulle få reise til Palestina. At han dermed både visste om og aksepterte eller var enig i Holocaust er dermed lite å drøfte. Det han senere hevdet og skrev, er dermed etter alt å dømme et forsøk på å renvaske seg selv.
Husseini arbeidet aktivt for å trekke arabiske frivillige inn i de tyske rekkene. Uten særlig hell. Det er totalt registrert omtrent 1.300 frivillige til SS fra Syria, Irak og Palestina. Dette i motsetning til britene som rekrutterte 9.000 frivillige bare fra Palestina. Det er dermed liten tvil om hvor palestinernes sympati lå.
Etter krigen var Husseini først ettersøkt som krigsforbryter av britene etter å ha overgitt seg til franske styrker i 1945. Men han satt arrestert i Frankrike og Frankrike definerte ham som politisk fange. Han fikk deretter hjelp til å flykte til Egypt som gav ham politisk asyl. Dermed burde Husseinis karrierer og krigseventyr vært avsluttet, men han var med i enda et kapittel:
Husseini er blitt et symbol på arabisk og palestinsk jødehat for den israelske høyresiden og for Israelvenner verden over. Han trekkes frem og brukes som «bevis» på at palestinerne innerst inne er jødehatere som ønsker å kaste alle jødene i Midtøsten på sjøen og at Husseini var den som overtalte Hitler til å starte opp utryddingspolitikken kontra det som var den opprinnelige planen, å utvise alle jøder fra Riket. At Husseini hatet jøder er det liten diskusjon om. Men det å generalisere ut fra en palestiner til alle palestinere basert på den ene personens gjerninger er utenfor all fornuft. Å hevde at Husseini skulle kunne styre Hitler og nazistene i denne saken faller både på faktiske dokumenterbare realiteter og vanlig fornuft. Det sier egentlig mest om de som påstår slike ting og deres forhold til fornuft og sannhet. Tidligere statsminister i Israel, Benyamin Netanyahu, har f.eks. brukt dette argumentet offentlig ved to anledninger. Begge ganger ble han skarpt imøtegått både av internasjonale og israelske historikere med et mer moralsk syn på ærlighet i argumentasjon enn Netanyahu. Styreformann i Yad Vashem, Israels holocaustmuseum, uttalte i 2021 at han nektet å vise fotografier av Husseini sammen med Hitler fordi de som krevde det ikke var interesserte i Husseini, men derimot i å sverte palestinernes generelle rykte.
Husseini arbeidet nå aktivt for å få etablert en separat palestinsk stat i Mandatområdet. Støtten til dette fra andre arabiske land var liten om den i det hele tatt fantes. Han var aktiv i et palestinsk forsøk på statsdannelse i Gaza i 1948 og så seg selv som leder av staten. Dette forsøket falt raskt sammen. Muftiens rulleblad fra krigen gjorde at vestmaktene ikke ville ha noe å gjøre hverken med Husseini eller staten har hadde vært med på å erklære. At Husseini klart avviste FNs delingsplan fra 1947 for Mandatområdet som ble støttet av USA og de fleste land i Europa, gjorde ikke saken bedre. Forsøket ble ikke støttet av den palestinske befolkningen generelt heller, for den sakens skyld. Det var for mange som husket Husseinis brutale fremferd mot politiske motstandere på slutten av 1930-tallet. Regjeringen som ble dannet falt raskt sammen. Den ble flyttet fra Gaza til Kairo på slutten av 1948 etter noen måneder i resultatløs aktivitet, og levde deretter en oversett skyggetilværelse frem til Egypts president Nasser oppløste det hele i 1959.
Samme år flyttet Husseini til Beirut som en slagen og bitter mann. Han kom aldri tilbake i politikken og bodde i Beirut frem til han døde av hjerteslag i 1974. Israel nektet å tillate at han ble begravet i Jerusalem og han ligger derfor på martyrenes kirkegård i Beirut. Det er påfallende at palestinerne hverken har reist noen monumenter, oppkalt noen veier eller byer, eller feirer minnet om han. Han er egentlig totalt glemt hos alle. Bortsett fra en eller annen som sørger for at det av og til legges blomster på graven hans.