Korstogene III – Avslutningen
Jerusalem var falt. Resten av kongeriket var erobret av Saladin og hans muslimske soldater. De fleste ridderne var døde. Hva nå?
Hvorfor hadde Gud sluppet dette ragnarokket ut over sine trofaste? Var ikke erobringen av Jerusalem en del av Guds plan med verden likevel? Det var mange spørsmål å svare på. Men først måtte et grunnleggende behov dekkes. Hvor kan vi reise for å finne i hvert fall en liten smule trygghet. Så fikk man heller tenke på Guds mening med det hele senere. Nå var det trygghet og revansje som betydde noe. Revansje var kanskje det viktigste. Jerusalem måtte gjenerobres og kongeriket gjenopprettes. Og i dette arbeidet hadde man i hvert fall en viktig alliert. Han satt i Roma, het Gregor VIII, og han startet rekrutteringsarbeidet umiddelbart.
Det første som måtte gjøres var å få frem forsterkninger og skaffe seg et godt brohode for gjenerobringen. Det første var overkommelig. Det kom forsterkninger fra hele Europa i løpet av noen måneder. Den andre delen, å skaffe et brohode, var vanskeligere. Acre ville være et perfekt sted. Det hadde en av de beste havnene i det østlige Middelhavet og hadde i tillegg en stek borg. Problemet var at den var opptatt. Det tok korsfarerne nesten ett år å nedkjempe motstanden og overta borgen. Men de klarte det til slutt. Nå hadde de et utgangspunkt og de hadde en hær. Den var på toppen av alt ledet av en av middelalderens store krigerkonger, den engelske Richard I. Han er mest kjent under navnet Richard Løvehjerte. Sammen med ham kom Fillip II av Frankrike med sine soldater. Keiser Fredrik I av Tyskland hadde også meldt seg på. Men han druknet i en elv i Tyrkia som han skulle krysse under den lange marsjen fra Tyskland mot Acre. Størstedelen av hæren hans kom seg videre til Acre, men gjorde egentlig lite ut av seg etterpå. Likevel, det tredje korstoget var i gang. Gjenerobringen kunne begynne.
Gjenerobringen gikk sakte men stødig fremover. Korsfarerne måtte kjempe for hver meter land, men de arbeidet seg nærmere og nærmere Jaffa som var utgangspunktet for en marsj inn i landet mot Jerusalem. Og til sist nådde de Jaffa. Der innså Richard at han med litt hell nok kunne klare å gjenerobre Jerusalem, men han hadde tapt såpass mange av sine riddere at han ikke hadde noen mulighet til å holde byen. Han gjorde derfor ikke noe forsøk hverken på å beleire eller storme Jerusalem. Også Saladin hadde realisert hvordan situasjonen var. Også han hadde mistet mange soldater. Selv om han i motsetning til Richard hadde han små problemer med å rekruttere flere. Men det å fortsette en krig bare for å drepe korsfarere og muslimske soldater var egentlig bortkastet. Krigen var egentlig avgjort. Det hadde blitt et hederlig uavgjort mellom to ledere som hadde møtt hverandre personlig flere ganger under felttoget, og som hadde dyp respekt for hverandre. Alt lå til rette for en fredsavtale. Og den kom. Avtalen gav Jerusalem til muslimene, men gav samtidig kristne pilegrimer og handelsmenn rett til å besøke byen. I tillegg skulle korsfarerne få kyststripa mellom Tyre i dagens Libanon og Jaffa, og skulle få etablere sin egen stat der. Deretter ble partene enige om en treårig våpenhvile, og Richard reiste hjem. Han hadde fått beskjed om at regenten i hans fravær, broren John, ikke bare ertet på seg adelen, men også tok seg vel mye til rette i kongerollen. Richard trengtes hjemme. Det tredje korstoget var over. Om Richard var fornøyd med resultatet er usikkert. Han hadde ikke oppnådd målet, selv om fortsatt kristent nærvær i både Jerusalem og Det Hellige Land var sikret. Uansett, det var mange i Europa som ikke var fornøyde. Det skulle komme flere korstog.
Kongeriket Jerusalem ble ikke gjenopprettet under det tredje korstoget. Derimot hadde man fått en liten flik av land som ble hetende Kongeriket Acre og som styrte kyststripa mellom Tyre i nord og Jaffa i sør. I tillegg hadde de byene Arsuf, Casarea, Sidon og Beirut. Det var i alle fall en begynnelse. Noe å arbeide ut fra. Og seks år etter gjorde man et nytt forsøk. Nå var Saladin død og riket hans hadde gått delvis i oppløsning. I vesten mente man at den beste muligheten til å ta tilbake Jerusalem var ved først å knuse det egyptiske sultanatet som nå var blitt den sterkeste muslimske makten. For å komme til Egypt skulle man bruke båter, og bystaten Venezia ble hyret inn for å frakte korsfarerne. Og nå følger et skoleeksempel på prinsippløs maktpolitikk eller realpolitikk som enkelte vil foretrekke å kalle det.
En del av betalingen for frakten var at korsfarerne skulle erobre en av Venezias sterkeste konkurrenter om handelen i Adriaterhavet. Det var byen Zara som var en handelsutpost for Kroatia og Ungarn. At dette var en kristen by, betydde mindre både for korsfarere og de venetianske lederne. Byen ble erobret, plyndret og deretter overlatt til Venezia. Rett nok protesterte paven, men til ingen nytte. Noe som førte til at hele korsfarerhæren ble lyst i bann! Men ennå var ikke Venezia fornøyd med betalingen. De krevde mer penger enn det korsfarerne hadde for å fortsette ferden. I denne situasjonen kommer tilfeldighetene de bannlyste korsfarerne til hjelp. De blir oppsøkt av broren til den bysantinske keiseren. Han var tidligere fjernet fra tronen i et palasskupp og erstattet med broren. Nå ser han korsfarerne som et verktøy til å kaste broren fra makten og overta rollen som keiser igjen. Betalingen skulle være resten av det korsfarerne skyldte Venezia for transporten, underhold av 500 riddere i Jerusalem, og kanskje best sett med korsfarernes øyne; den gresk-ortodokse kirken skulle bli underlagt den katolske. Det siste alene burde være nok til å se at dette var bløff og tomme løfter. Men korsfarerne så det som en god avtale. De presset deretter keiseren i Konstantinopel til å ta inn den forviste broren som medkeiser. Dessverre ble opplegget ødelagt like etter, da keiserbroren ble drept under opptøyer i Konstantinopel. Det var ikke lenger noen lønn å hente. Korsfarerne bestemte seg derfor for like godt å plyndre byen når de nå likevel var der. Dette ble gjort i april 1204 og var trolig den største katastrofen det bysantinske riket ble utsatt for i hele sin historie. Korsfarerne opprettet tre nye stater på restene. Disse var romersk-katolske og dermed fikk de befolkningen som var Gresk-ortodoks, automatisk mot seg. Den avsatte keiseren flyktet til Hellas og startet en motstandsbevegelse derfra. Han bygget langsomt opp igjen keiserriket sitt og klarte å kaste ut korsfarerne i 1261, etter 57 år. Men da var Bysants så utplyndret og nedkjørt at det aldri kom i nærheten av gamle høyder.
Det fjerde korstoget nådde aldri Jerusalem og bare en liten del av korsfarerne nådde Acre. Derimot klarte de å legge mye av grunnlaget for at muslimene to hundre år senere skulle overta hele Lilleasia og store deler av Balkan og Øst Europa ved å ødelegge det riket som i hundrevis av år hadde ligget som en barriere mellom islam i øst og kristendom i vest. Bortsett fra muslimene var det Venezia som kom ut som vinner. De visste hva de ville ha med seg, og Venezia ble fylt med kunstgjenstander vi fremdeles beundrer. Plyndringen medførte at noen italienske byer i dag kan vise frem noen av verdens fineste kunstskatter. Løvene på porten inn til Markuskatedralen stammer fra denne plyndringen
I årtiene etter kom det en rekke mindre hæravdelinger fra Europa. Ingen av den utgjorde noen vesentlig forskjell. Korsfarerne satt i sine festninger og byer langs middelhavskysten med Acre som hovedstad. De kom ikke videre, men ble heller ikke erobret. Den eneste vesentligste endringen kom i 1228 da det som ble hetende det 6. korstoget under ledelse av den tyske keiseren Fredrik II kom til Acre. Den muslimske herskeren i Jerusalem var da så hardt presset på grunn av en krig i Syria at han tilbød korsfarerne Jerusalem som betaling for militær assistanse. Etter en stund falt behovet for militær assistanse vekk, men det ble likevel en avtale. Og i februar 1229 ble Jerusalem overført til Fredrik II. Det ble også enighet om en tiårig våpenhvile. Denne våpenhvilen ble ikke akseptert hverken av paven eller resten av adelen i Europa. På tross av at Jerusalem igjen var en kristen by, var en avtale med muslimene mer enn det man kunne godta. Resten av Kongeriket Jerusalem var jo fremdeles en muslimsk stat. Resultatet ble en rekke mindre krigstog mot Det Hellige land, ledet av adelsmenn som ønsket å skaffe seg egne kongeriker. Alle muligheter for en stabilisering av avtalen fra 1229, ble dermed smadret. Muslimene svarte, naturlig nok, med samme mynt. Det hele kulminerte i 1240 da en muslimsk hær etter å ha knust en korsfarerhær i Gaza, gjenerobret Jerusalem. Nå var man tilbake der man startet etter det tredje korstoget. Bare uten noen våpenhvileavtale.
Det skulle komme enda et stort europeisk korstog, denne gangen mot Egypt. På tross av at korsfarerne vant flere slag hadde de langt fra den mannskapsstyrke som skulle til for å erobre og holde Egypt. Landet var ganske enkelt for stort og det var alt for mange mennesker som bodde der. I tillegg tapte de det siste slaget og kun et fåtall av korsfarerne overlevde. I Egypt hadde det nå kommet en ny herskergruppe til makten. De het mamelukkene. Og etter en kort men intens indre krig sto det fram en ny muslimsk leder. Han het Baibars og hadde tatt mål av seg til å bli kvitt de plagsomme korsfarerne en gang for alle.
Han startet på oppgaven i 1265 med å erobre noen av korsfarernes byer og støttepunkter. Til alt hell døde Baibars i 1277, noe som gav korsfarerne noen års utsettelse frem til arvefølgen etter Baibars var avklart. Da var det hele slutt. Det hele kulminerte med beleiringen og erobringen av Acre i 1291. Acre var det siste korsfarerkontrollerte området i Det hellige land med unntak av noen små byer og festninger i Syria og langs kysten som ganske snart gav opp. De overlevende flyktet til Kypros, men ble etter noen år jaget videre vestover derfra. Det hadde tatt 104 år etter Jerusalems fall å kaste de resterende korsfarerne ut av Det Hellige Land, men nå var det ugjenkallelig slutt. De skulle ikke komme tilbake før i 1918.
Epilog
Men korsfarerfeberen var ikke utbrent i Europa. Men den ble nå rettet mot andre og lettere mål enn Jerusalem. Det meste av Spania var muslimsk. Det hadde landet vært siden 700-tallet. Den kristne gjenerobringen pågikk frem til 1492, altså i ytterligere nesten tre hundre år etter korstogene mot Jerusalem før den var fullført. Den ble avsluttet med å la muslimene få bli i Spania som muslimer, mens jødene som hadde levd en forholdsvis trygg tilværelse under det muslimske styret, ble stilt overfor valget mellom å konvertere til kristendommen eller forlate landet. De fleste reiste og la grunnlaget for de store jødiske befolkningene i Nord Afrika og i Istanbul. Som byen nå het etter den muslimske erobringen i 1454. Det første korstoget startet i 1096 med den første registrerte massakren av den jødiske befolkningen i den tyske byen Trier og fortsatte da korsfarerne inntok Jerusalem. Slik sett var ringen nå sluttet og jødene som folkegruppe hadde lært mye om europeisk kristen nestekjærlighet. I tillegg var det korstog mot slaverne på Baltikum og det var korstog mot albigenserne, en religiøs gruppe i Sør-Frankrike som den katolske kirken så på som kjettere. Også mot forskjellige muslimske stater i Nord Afrika var det korstog de neste tiårene. Deretter begynte det hele å brenne ut, og utover i Senmiddelalderen, på 1400-tallet var Europas krefter mer eller mindre oppbrukt. I tillegg endret klimaet seg fra det varme og tørre været under korstogsperioden til å bli kaldere og mer regnfullt. Forutsetningene for å dyrke mat, særlig hvete, ble dårligere og handelsveiene opphørte å fungere. Samtidig slo Svartedauden til midt på 1300-tallet. Den kom i flere bølger mot slutten av århundret og utslettet store deler av befolkningen i Europa. Forutsetningene for korstog, store hæravdelinger som drar gjennom Europa til Det Hellige Land, eksisterte ganske enkelt ikke lenger.
Dermed var det første store europeiske koloniseringsprosjektet i land utenfor Europa over. Tiden var ikke moden for det. Ikke enda. Europeerne hadde rett nok bedre våpen enn andre, de pansrede ridderne var den tidens uovervinnelige panserkolonner. Men de var for få. Og teknologien i Europa var stort sett ikke så mye bedre enn muslimenes når det kom til stykket. Snarere tvert imot. Det er nok av historier om hvorledes europeere overtok muslimenes mer avanserte levesett og kultur i Outremer. Til stor forargelse for nyankomne. Som i løpet av et par tiår selv hadde blitt en del av den nye kulturen. Dette skulle endre seg. Tre hundre år senere startet Europas erobring av resten av verden med Columbus, Vasco da Gama, samt med kuler og krutt. Og Jerusalem var ikke glemt, bare utsatt. Minnet om erobringen og det senere nederlaget levde i folks hukommelse. Det hevdes at den britiske statsminister Loyd George gråt og startet med å lese Salmenes bok da han i september 1918 fikk nyheten om at britiske styrker hadde inntatt Jerusalem. Og det påstås også at den britiske generalen Allenby som i 1918 overtok kommandoen over Jerusalem i en seremoni hvor ordføreren symbolsk overgav byens nøkler, svarte: «Dette er avslutningen på korstogene», og at den franske generalen som kom inn samtidig med ham skal ha ropt ut «Saladin, vi er tilbake» da han passerte byporten. Og under oppryddingen etter første verdenskrig hvor det Ottomanske riket skulle deles og fordeles mellom seierherrene, krevde den franske statsministeren Clemenceau råderett over Syria. Begrunnelsen var at Frankrike hadde styrt området under korsfarertiden.
Jeg var på Hattins Horn for en tid siden. I dag er det ikke mye der som forteller om at dette er stedet for et av de viktige slagene i europeisk historie. Det er en tørr, forblåst topp med avsvidd gress og busker. Ikke en bauta er satt opp noe sted. Bare ei lita minneplate står ved foten av fjellet. Den forteller at Hattin er restene av en vulkan og at det er funnet rester av et tårn fra Davids tid på en av toppene. Fire hundre år før det, sto det en kanaaneisk festning her. Og ifølge Bibelen angrep Josva visstnok en kanaaneisk by en gang på det samme stedet. Så, nærmest som en ettertanke, opplyses det et korsfarerne tapte i et slag mot Saladins styrker her i 1187. Det er åpenbart at Israel ikke ser på slaget ved Hattin som noe det er verdt å minnes. Stedet er ikke skiltet fra storveien. Egentlig er det ikke engang en egen vei opp dit. Du finner ikke stedet dersom du ikke på forhånd vet hvor det er og hvordan du kommer dit. Fra hovedveien mellom Tiberias og Haifa går det av en umerket sidevei mot noen jorder og fra den tar det av enda en umerket vei opp mot åsryggen. Enskjønt vei, den er egentlig ment for traktorer der den går opp til to jorder hvor det pleier å gå noen kyr på beite. Så etter en stund ser man et lite skilt som forteller at dette er Hattins horn. Det står litt opp i åssiden. Det går er sti oppover fra minneplata, men etter femti meter må du skritte over et gjerde og klatre videre i terrenget opp til toppen. Her er det ingenting å se, bortsett fra en fantastisk utsikt mot Genesaretsjøen. Men uansett, her skjedde det noe som har satt spor etter seg i Europa helt frem til vår egen tid.
Hva var det egentlig som skjedde her i 1187? Vel. Korsfarerhæren ble slått og konsekvensen av det var at Outremer var ferdig. Men det ville skjedd likevel. Det var naturstridig at en så liten stat selv om den var backet opp av Europa, kunne klare seg mot de enorme massene med muslimer i nabolandene i lengre tid. Og etter at et par generasjoner hadde gått siden erobringen i 1099, begynte interessen og støtten fra Europa for korsfarerprosjektet å bli mindre. Frankrike hadde nok med egne problemer og folk flest mistet gløden. Korsfarerne ville tapt og blitt jaget ut uansett. Før eller siden. Det er ikke dette som gjør slaget viktig. Vi må se på andre ting. Det er særlig to erfaringer vi kan gjøre oss ut fra korstogene. Den første er at selv om konger, prelater og tilfeldige predikanter roper at noe er Guds vilje, betyr ikke det at Han er enig. Stort sett er han neppe det. Det er en lærdom vi alle bør ta inn over oss, men som stort sett ser ut til å være vanskelig for tilhørerene bare det ropes høyt nok av de styrende. Og så har vi den andre åpenbare lærdommen: Statsdannelse basert på militær intervensjon fra andre land lykkes sjelden. Akkurat det er en lærdom styrende i mange store land burde kjenne til, men sjelden tar inn over seg.
Resultatet av de siste tiårenes europeiske og amerikanske politikk i Midtøsten er vel et godt eksempel på den lærdommen. Som altså er nesten tusen år gammel, men fremdeles ikke har rukket å feste seg. Samtidig har mange av de gamle kongehusene i Europa fortsatt å kreve arverett til Kongeriket Jerusalem. Både Huset Bourbon som er en etterlevning av det franske kongehuset som revolusjonen i 1789 la i grus, Huset Habsburg, altså restene av det Østeriske monarkiet, og den spanske kongen, krever tittelen. Det italienske monarkiet som ble nedlagt i 1946 hadde også et krav inne. Så kan man selvsagt spørre om realismen i slikt.
Men det er ytterligere en tredje ting her. Nemlig at effekten av historisk hendelser kan gå som lange understrømmer i historien og komme til syne først lenge etter.
Tapet av Jerusalem var et psykologisk sjokk i middelalderens Europa, og det førte til et sterkt ønske om å ta tilbake den tapte byen. Ønsket materialiserte seg først i det tredje korstoget. Dette var det siste seriøse forsøket på å ta Jerusalem og det endte med nederlag. Det neste forsøket, det 4. korstog, stoppet i Konstantinopel. I stedet for å reise mot Jerusalem eller Egypt som var det opprinnelige målet, erobret korsfarerne Konstantinopel og avsatte keiseren. Deretter opprettet de sitt eget keiserdømme på restene av det bysantinske.. Selv om de bysantinske herskerne klarte å gjenerobre makten etter et par generasjoner var riket ugjenkallelig ødelagt. Slik sett er det mulig å si at korstogene ikke klarte å nå det opprinnelige målet om en kristen stat i Palestina med Jerusalem som hovedstad, men derimot klarte man å ødelegge det bysantinske riket og åpne for en tyrkisk erobring både av Bysants og en gradvis erobring av Øst-Europa helt frem til Wien i Østerrike noen generasjoner senere.
Og Richard Løvehjerte. Hva skjedde med ham? Han dro hjem etter å ha undertegnet avtalen med Saladin Men han kommer ikke direkte hjem. Han tas til fange i Østerrike og overleveres til den tyske keiseren som holder ham som fange i over ett år før han slippes etter at Richards mor klarte å reise beløpet som ble krevd i løsepenger. Det hører med til historien at Richards bror John som var regent i Richards sted, tilbød et enda større beløp for at tyskerne skulle fortsette med å holde Richard fanget.
Og hjemme i England, hva hadde skjedd der. Vel, Richard var borte i korstog og broren John var regent. Han startet umiddelbart arbeidet med å overta kongemakten. Vi har alle sett Walt Disneys film Robin Hood. Den er basert på denne historien. Og virkelighetens John var trolig akkurat så dum, slesk og sleip som tegnefilmens. Selv om rådgiveren hans, Sir Hiss, nok må tilskrives Disney-konsernet. Og regentskapet gir John muligheten til å bygge ut sin egen maktbase. Og etter at Richard dør noen år etter at han kom hjem, er det han som blir konge. Det var to mulige arvinger, John og en slektning som het Arthur av Bretagne. Arthur ble tatt til fange av John og aldri mer sett. Det ble aldri bevist at han ble myrdet, men forsvant, det gjorde han. John klarer deretter i løpet av kort tid å legge seg ut med mange av de store slektene i England. Etter noen år hadde de fått nok av den nye kongen, og baronene bestemmer seg for å gjøre et opprør. Dette ville vært helt utenkelig under en konge som Richard, Han var av en støpning ingen med vettet i behold og livet kjært hadde turt å gjøre opprør mot. Men Richard var ikke lenger konge. Det var derimot John. Tilnavnet hans, «Lackland», uten land, kom senere. Under sin regjeringstid var tilnavnet hans «Soft Sword», det bløte sverdet. Og opprøret kom. Ikke i form av at kongen ble henrettet. Nei, det kom en mye mer gjennomgripende endring. I form av en avtale mellom adelen og kongen. En skriftlig avtale. På latin, middelalderens diplomatspråk, ble avtalen hetende Magna Carta Libertatum. Oversatt til norsk blir det «Det store frihetsbrevet». Her blir det slått fast at kongen skal styre med aksept av i hvert fall noen av undersåttene, de mektigste baronene. De skulle samles i et råd, i et «House of Lords». Og den avtalen, det brevet, er faktisk grunnlaget for det britiske parlamentariske systemet. Og dermed også for vårt europeiske demokratiske system.
Det er mange tanker som kommer svevende når man står på en plass som Hattins Horn. Uten Hattin, ikke noe tap av Jerusalem. Uten tapet av Jerusalem, intet tredje korstog. Richard ville ha holdt seg i England, og John ville ikke ha fått bygget opp grunnlaget for å overta kongemakten senere. Det ville ikke blitt noe opprør med påfølgende frihetsbrev. På denne forblåste plassen, uten skygge eller vann og uten så mye som en merkestein, ble Europas første forsøk på å kolonisere Palestina knust. I hvert fall frem til 1918. Slik sett var Hattin et katastrofalt nederlag. Men ut av dette nederlaget kom en ny utvikling. Ikke beregnet og planlagt, og ikke i Det Hellige Land. Men derimot i Europa. I England. En utvikling som førte direkte til Magna Carta. Grunnlaget for Europas demokrati.