Korstogene II - Kongeriket Jerusalem
Det er tidlig om morgenen 4. juli 1187. Det er varmt. På denne tiden av året er det gjerne stekende
sol og mellom 30 og 40 grader i området rundt Genesaretsjøen.
Oppe på ei lita slette som ligger mellom to åsrygger som heter Hattins Horn, er det god utsikt. Man ser ned til sjøen. Den ligger glitrende omtrent en kilometer unna. Oppe på platået ligger korsfarerhæren i leir. Den er på i underkant av 20.000 mann og inkluderer alt det korsfarerriket kan stille av tungt bevæpnede soldater. I alt omtrent 2.500 riddere. Både Tempelridderne og Hospitalene stiller med alt det de har av folk. I tillegg har kongen skrapt sammen det som finnes av våpenføre menn overalt ellers i riket. Aldri før har Kongeriket Jerusalem stilt med en større styrke. Men foran dem, mellom dem og vannet i Genesaretsjøen, ligger det en muslimsk hær som er dobbelt så stor. Omtrent 40.000 soldater. 13.000 av dem er til hest. De er ledet av Saladin som har kommet inn i korsfarerriket fra nord-vest og representerer en dødelig trussel. De har allerede beleiret Tiberias. Der befinner Eschiva, Raymond III’s kone seg. Raymond III er greve av Tripoli og hærens nestkommanderende. Muslimene har en slagstyrke som er vesentlig sterkere enn korsfarerhæren. De er dobbelt så mange, og mange tapte slag de siste tiårene har lært korsfarerne å respektere de muslimske soldatene. I tillegg er de omringet. De er låst fast på Hattin uten tilgang til vann. Det har de ikke hatt siden 2. juli, to dager før. Da forlot de en leirplass, La Saphorie, som var lett å forsvare og som hadde nok vann. Avgjørelsen var svært omstridt. De bestemte seg likevel for å bryte opp og dra mot Tiberias og Genesaretsjøen. Grunnen var trolig at gruppen av de mest uerfarne lederne mente at det ville være feigt og i strid med ridderidealene å ligge stille og vente. I stedet burde man angripe. Argumentet om feighet slo ut de som hadde erfaring fra krig i Midtøsten. De kunne ikke leve med å være feige. Særlig ikke kongen. Da er det bedre å ta risken på å dø fordi man var modig. De brøt opp og marsjerte mot Genesaretsjøen. Slik Saladin hadde håpet at de ville. Han hadde plassert sine soldater ved bredden av sjøen og sperret den veien korsfarerne måtte bruke for å nå frem til vannkilden. Han regnet sola, varmen, og vannmangelen som sine beste allierte. Og planen hans slo til. Etter en lang mars i solsteiken og nesten to døgn uten vann var både korsfarersoldater og hester utslitte. De ble tvunget til å slå leir oppe på Hattin med den muslimske hæren rundt seg på alle kanter. Oppe på platået finnes det hverken vann eller skygge, og både mennesker og hester lider i varmen. Så tenner Saladins menn på gresset og krattskogen rundt Hattin slik at det blir enda varmere. Røyken svir i lungene. Situasjonen er uholdbar. På en måte føles det som en lettelse da muslimene til slutt angriper.
Det blir et kort og brutalt slag. Eller egentlig heller en rask nedslakting av korsfarere. Bare en liten gruppe riddere klarer å komme unna. De returnerer til Jerusalem med nyheten om nederlaget. Etter slaget blir de overlevende tempelridderne og hospitalerne henrettet av seierherrene. Dette er rutine.
Ridderordenene betalte aldri løsepenger for å få tilbake egne soldater som var tatt til fange. Og de var alt for farlige til å sendes til noe slavemarked. De andre soldatene som overlevde slaget blir derimot det. Det førte til et priskrakk på slavemarkedene i hele Midtøsten. De to lederne av korsfarerhæren, Guy av Lusignan som var konge, og Raymond av Tripoli som var en ledende adelsmann og nestkommanderende, ble begge tatt til fange. Saladin tilbød Guy vann. Det var avkjølt med snø fra Hermonfjellet. Saladdin kunne unne seg det beste. Ifølge skikken hos muslimene var det å gi vann til en fange et tegn på at han ville beholde livet. Guy drakk og rakte kruset videre til Raymond. Han fikk slått kruset ut av hendene av Saladdin som sa at han ikke hadde tilbudt Raymond vann. Raymond kjente reglene og sa bare: «La oss få det overstått». Saladdin hogg deretter hodet av Raymond med et eneste hugg. Dermed hadde Saladin oppfylt det løftet han hadde gitt tidligere om at han skulle hevne et brudd på en våpenhvile som var inngått mellom muslimene og korsfarerne, og som Raymond hadde vært involvert i.
Slaget ved Hattin representerte den største militære katastrofen som rammet korsfarerriket. Og den var helt deres egen skyld. De hadde marsjert rett inn i Saladins felle fordi det ville vært feigt å ikke gjøre det. Middelalderens ridderidealer krevde slike offer. De med erfaring fra krig mot muslimene i Midtøsten rådet kongen til å vente. Det ville ha utsatt det endelige nederlaget, men trolig ville korsfarerriket vært dømt uansett. Korsfarerriket var alt for lite og hadde ikke nok soldater til å holde muslimene på avstand i lengre tid. Særlig etter at muslimene nå var forent under en leder og kunne konsentrere seg om å gjenerobre Jerusalem.
Etter erobringen av Jerusalem 88 år tidligere, hadde kongeriket hatt en turbulent historie. Det var dels på grunn av nabolandene som brukte mye av sine krefter på å slåss mot hverandre. Men det var nok av indre stridigheter hos korsfarerne også. Det var særlig to felt som var merkbare. Det var strid mellom den katolske kirken som korsfarerne hadde brakt med seg fra Europa, og den gresk ortodokse kirken som hadde vært i Jerusalem siden romertiden. De greske var godt etablerte og var lite lystne på å vike plass for det de så som en kjettersk utgave av den sanne tro. Samtidig var det mange konkurrerende grupperinger i lederskapet i kongeriket. Hvem skulle være konge, og hvem skulle lede de forskjellige grevskapene. Og hvem skulle være militære kommandanter og lede avdelinger i krig. Det siste krevde en særlig kompetanse. Det var ofte de største krigerne som fikk slike jobber. Men dette var ikke alltid de som hadde best kompetanse i styring av grevskaper eller riker. Ofte var de uten særlig diplomatiske evner også. Men det gikk likevel på et vis. Riket fortsatte å eksistere år etter år. Selv om Kongeriket Jerusalem ikke var et skoleeksempel på en veldrevet stat. Eksistensen skyldtes i stor grad de to ridderordenene som ble opprettet kort tid etter erobringen. Men i god korsfarerånd var det også her et visst fiendskap mellom ordenene. De samarbeidet sjelden.
Tempelriddene og Hospitalerne var en kirkelig nyskapning. De var en kombinasjon av munker og riddere. De hadde strenge leveregler slik som munkeordenene hadde i Middelalderen. All eiendom tilhørte adelsmenn og bønn og faste var rutine. Men de var samtidig adelsmenn og riddere og de var de dyktigste soldatene i kongeriket. De var fryktet av de muslimske hærene. I tillegg til å være kongens beste tropper, hadde hver sine hovedoppgaver i tillegg. Hospitalerne skulle ta seg av syke pilegrimer og drev et stort hospital i Jerusalem. I dag står det en minnestein i Gamlebyen der hvor hospitalet lå. Tempelridderne skulle
være en slags livvakt for de pilegrimene som ankom Jaffa med båt og deretter hadde tre farefulle dagers reise opp til Jerusalem foran seg. Kongen gav dem tillatelse til å opprette et hovedkvarter på Tempelhøyden. Derav navnet. Tempelridderne utviklet seg i tillegg til å bli internasjonale bankfolk og finansiører og la seg opp en formidabel formue. De lånte ut store pengesummer bl.a. til kongelige i Europa.
Dette ble deres ulykke da den franske kongen i 1307 bestemte seg for å slette den store gjelden han hadde til Tempelridderne. Han anklaget hele ordenen for kjetteri og etter en hard kamp mellom franskekongen og paven ble lederne henrettet og ordenen oppløst. Tempelridderne er i dag en myteomspunnet legende. Mange hevder fremdeles at ordenen ikke ble oppløst, men at den gikk under jorden etter arrestasjonene og at den lever i beste velgående i dag. Godt skjult for resten av verden. Det påstås at ordenen har som oppgave å passe på de viktigste relikviene i kristenheten, som Paktens Ark og Den hellige Gral, til Jesus kommer tilbake. Disse fant de da de gravde ut Tempelhøyden mens Kongeriket Jerusalem fremdeles eksisterte og fraktet dem derfra til Europa. De har vært hovedpersoner i et utall bøker og filmer, den mest kjente er trolig Da Vinci Koden.
Hospitalerene er mindre myteomspunnet, trolig fordi den fremdeles eksisterer. Den overlevde Saladins erobring av Jerusalem i 1187, og fortsatte sitt arbeid også etter at Kongeriket Jerusalem hadde opphørt å eksistere.
De er faktisk fremdeles i Jerusalem og driver nå et sykehus som behandler øyesykdommer, St John øyehospital. Det ligger ti minutters spasertur utenfor Gamlebyen i en bydel som heter Sheik Jarrah. Selv om hovedkvarteret deres er flyttet til Vatikanstaten i Roma.
Særlig Gamlebyen i Jerusalem er proppet med minner fra den korte tiden korsfarerne styrte i Palestina. Offisielt het det Kongeriket Jerusalem, men det gikk under navnet Outremer. En som ikke er bevandret i middelalderfransk vil vel litt respektløst oversette Outremer med «Utkanten». En oversettelse som vel egentlig er ganske dekkende. For sett fra Europa var dette så absolutt en utkant. Det tok i beste fall flere uker å reise fra Europa til Jerusalem. Om man brukte båt. Dersom man ikke hadde mye penger til å betale for reisen, måtte man bruke landeveien gjennom Balkan og Tyrkia. Da kunne reisen lett ta flere måneder, i tillegg til å være livsfarlig.
Kongeriket Jerusalem lå i mesteparten av sin korte eksistens i krig med naboene og overlevde i stor grad fordi de arabiske naboene brukte mer tid på å krige mot hverandre enn mot de kristne korsfarerne. Kongeriket var hele tiden en liten, kristen utpost i et stort muslimsk folkehav. Det var hele tiden skrikende mangel på soldater til å forsvare kongeriket. De var alltid i undertall på tross av at det i hvert fall den første tiden mottok en jevn strøm av frivillige fra Europa. Riddere kom særlig fra Frankrike, England og Tyskland. men også fra Norge. Det er mange minner om norske «jorsalfarere» både i sagaen og på Historisk Museum. Den mest kjente er vel kong Sigurd 1. Magnusson, Sigurd Jorsalfar, som var her i et halvt år med sine 60 langskip og 6.000 soldater i 1107 til 1110. Han var den første europeiske kongen som kom på statsbesøk til Kongeriket Jerusalem og reiste hjem til Norge med en flis av Kristi kors som avskjedsgave fra kongeriket. Den flisen ble først plassert i Konghelle som ligger i Bohuslen som da var norsk. Herfra er relikvien vanskelig sporbar. En mulighet er at den ble stjålet av venderne som var en krigersk folkegruppe som bodde i nord-Tyskland i Middelalderen, under et angrep på Kongshelle i 1135 og deretter forsvant. En annen versjon er at relikvieskrinet ble reddet av noen prester og brakt til Trondhjem og plassert i domkirken. Her sto det til biskop Olav Engelbrektson tok det med til Roma i 1537 etter at han flyktet på grunn av reformasjonen. I så fall befinner det seg i et av Vatikanets dype arkiver. Men i 1187 da Kongeriket Jerusalem måtte overgi seg, var det svært lenge siden den tiden da Kong Sigurd og hans menn kjempet skulder ved skulder med de franske ridderne.
Da korsfarerne først kom til det østlige Middelhavet på slutten av 1000-tallet var hele området preget av småkriger. Det bysantinske riket var på jevn tilbakegang og trakk grensen gradvis lenger vestover, nærmere og nærmere Konstantinopel. På muslimsk side var det en rekke mindre stater som brukte mer tid på å slåss mot hverandre enn mot de kristne i Bysants. Da det første korstoget gikk inn i det som i dag er Tyrkia, måtte de fremrykkende korsfarerne derfor forholde seg til flere stater og kunne slåss mot en og en av dem. Den situasjonen holdt seg i flere tiår. Det gjorde at korsfarende slapp å møte en samlet muslimsk styrke. Dette var en klar forutsetning for korsfarerrikets overlevelse. Men etter hvert som 1100-tallet gikk mot slutten endret dette seg. Særlig på grunn av en enkelt muslimsk styrer, Imad ad-Din Zengi.
Zengi startet beskjedent som vasall over Mosul, Aleppo, og Hama i Syria. Men etter hvert klarte han å forene de ulike syriske småstatene i kampen mot korsfarerne og på julaften 1144 erobret han byen Edessa som var hovedstaden i fyrstedømmet Edessa. Alle korsfarere ble massakrert, men de lokale kristne fikk være i fred. Edessa var den største og nordligste av de fire korsfarerstatene og ble aldri kristent igjen. Erobringen viste muslimene at korsfarerriket kunne knuses. Nedgangstiden hadde startet for korsfarerne. Zengi ble myrdet i 1146 og makten gikk over til sønnen Nur ad-Din. Han var minst like fiendtlig mot korsfarerne som faren og fortsatte arbeidet med å forene de syriske smårikene samtidig som han gradvis erobret mer land fra korsfarerriket i en rekke slag som han stort sett vant. Etter å ha gjort denne jobben vendte han seg mot Egypt som ble styrt av Fatimidene.
De var shiaer, en utbrytergruppe etter en splittelse i islam som følge av en intern konflikt om arvefølgen etter Profetens død. De hadde klart å ta kontroll over et område fra Iran, gjennom Egypt, samt store deler av Nord Afrika. Indre krig om tronfølgen i Egypt fikk en av tronpretendentene til å be Nur ad-Din om hjelp. Han fikk mer enn han ba om og Nur tok full kontroll over Egypt i 1169. Han satte deretter nevøen sin, Al-Nasir Salah al-Din Yusuf ibn Ayyub, eller Saladin som han ble hetende i vesten, inn som sultan. Saladin var heller ikke araber. Som onkelen var han kurder. Han var født i Tikrit i dagens Irak. Nå sto korsfarerriket overfor et samlet muslimsk rike under en styrer, Nur ad-Din. Det hadde tatt Nur 23 år, men nå var muslimene forent og klare til å fjerne korsfarerriket. Forberedelsene startet, men korsfarerriket fikk en uventet men velkommen utsettelse. Nur ad-Din døde av tyfus i 1174. Nevøen Saladin overtok makten. Han fortsatte onkelens politikk, men han måtte først befeste sin egen makt ved å nedkjempe flere opprørsforsøk fra egne slektninger i Syria. Dette gav korsfarerriket enda noen års pusterom Men i 1187 var det slutt. Saladin var endelig klar og marsjerte med hæren sin sørover i retning Tiberias.
Etter slaget ved Hattin var egentlig det hele over. Saladin erobret i løpet av kort tid resten av korsfarerriket. Jerusalem falt 2. oktober 1187. Etter Hattin var det ingen riddere igjen til å forsvare byen. Det fortelles at pave Urban III døde av sjokk og sorg 19. oktober da han fikk høre om erobringen. Siden byen overgav seg, ble det ingen massakre på de kristne. I motsetning til da korsfarerne rykket inn 88 år tidligere fikk de som ønsket det og klarte å betale løsepengene Saladin krevde, forlate byen. En annen historie er at da Saladin så at den kristne erkebiskopen forlate Jerusalem nedlesset i gullmynter, ble han så sint at han gav beskjed om at alle, også de fattige, skulle få fritt leide. De skulle ikke, slik skikken var, selges som slaver. Disse to tingene, ingen massakre og fritt leide til alle, har gitt Saladin et godt ettermæle i Vesten. Det holder seg den dag i dag.
Kongeriket Jerusalem var historie. Riket hadde vart i 88 år og det hadde tatt fire år å erobre det. For ikke å snakke om de utallige livene det hadde kostet å opprettholde riket. Det hadde startet med en religiøs begeistringsbølge i Europa og med kampropet «Gud vil det». Vissheten om at de kjempet for Gud, hadde båret dem gjennom Europa og gjennom Lilleasia. Mer eller mindre under konstante angrep fra muslimene som så området som sitt. De hadde kjempet Guds kamp og for Hans skyld hadde de utholdt utallige plager og savn. Men nå, under utmarsjen fra Jerusalem, må det ha vært noen som tenkte: Hvorfor? Hvor har Gud vært hele tiden? De forlot Jerusalem med livet og friheten i behold. Ikke fordi den var tilkjempet av dem selv, men på grunn av barmhjertighet fra en muslim, fra en vantro hedning. Som hadde latt dem få lov til å forlate Jerusalem i stedet for å slippe soldatene sine inn i byen og massakrere innbyggerne. Slik de selv hadde gjort så mange ganger i andre byer og slik skikken var i middelalderens krigføring. De må ha spurt seg selv: «Hva var det Gud egentlig ville med det hele?» Spørsmålet må ha ligget i tankene til i hvert fall noen av de tusener av prester og munker, korsfarere og pilegrimer som vandret ut av Jerusalem i oktober 1187. Det som hadde vært så åpenbart i 1099, Gud var på deres side, var ikke lenger like klart. For hva hadde de egentlig oppnådd? Egentlig ingenting bortsett fra å skape død og ødeleggelse for tusenvis av mennesker. Kunne det tenkes at Kirken, paven og St. Augustin, en av kirkens høyest rangerte helgener, hadde tatt feil. Kunne Augustins tolkning av den kristne lære være påvirket av at den kom på et tidspunkt da det var livsviktig for kirken å være på god fot med de romerske makthaverne. Som bygget hele sin makt på angrepskriger og hadde gjort det i hele Romerrikets historie. Kanskje var ikke Gud på parti med angripere og invaderende hærer likevel? Uansett hva prestene og kongene deres måtte mene og si. Kanskje var slagordet «Gud vil det» en løgn? Kanskje ville Gud ikke at kirken og adelen i Europa skulle angripe et annet land. Og i hvert fall ikke at de skulle gjøre det i Hans navn. Spørsmålet kom aldri til overflaten hos de som forlot Jerusalem i 1187. De tankene som i stedet skulle styre de overlevende var ønsket om revansje. Ønsket om at de kunne gjenopprette det kongeriket de følte at hadde tapt. Til det trengte de soldater og hjelp fra Europa. Mer enn hjelp fra en Gud som hadde sviktet dem.
Det som nå gjensto av korsfarereventyret var en liten rest med land oppe i nord, byen Acre. Den ligger helt oppe mot dagens grense mellom Israel og Libanon og heter i dag Akko. Byen var godt forsvart av restene av korsfarere og de hadde i tillegg en sterk festning å gjemme seg i. Saladin satte vel egentlig ikke så mye inn på å ta byen. De resterende korsfarerne kunne uansett ikke gjøre særlig skade. En vurdering som etter hvert viste seg å være feil. Korstogsfeberen hadde ikke brent seg ut i Europa. Det skulle komme flere korstog for å gjenerobre Jerusalem. Men foreløpig var Saladin den ubestridte herskeren.