Å legge grunnlaget for et verdensrike
Personer i historiens halvlys
20. august 636 var det hele over. Det kristne herredømmet over Levanten var slutt. Fire år etter at Profeten døde hadde etterfølgerne hans utnyttet bølgen av religiøs fanatisme Muhammed hadde etterlatt seg og utvidet det vesle området han hadde styrt rundt Medina og Mekka til å bli et av de største erobringsrikene i Midtøsten. De troende som de kalte seg, formelig stormet nordover fra Arabia så fort som kamelene deres kunne bære dem. De som styrte området og hadde gjort det siden Romerrikets dager, Bysants, prøvde å demme opp for flodbølgen. Det viste seg å være umulig.
I år 636 kom det til et stort slag nord for Genesaretsjøen. Slaget som sto mellom bysantinske og muslimske tropper og muslimene vant en knusende seier. Det kristne Bysants mistet kontrollen, ikke bare over Jerusalem, men også over store deler av Lilleasia. Dette var begynnelsen på slutten for Bysants og starten på Islams tid. Selv om det skulle gå mange århundrer før Bysants var endelig slått så hadde nedgangen startet.
Det som skjedde i de neste årene la grunnmuren for utviklingen i Levanten helt frem til våre dager. I løpet av noen få generasjoner var det som hadde vært kristendommens kjerneområde blitt muslimsk og Jerusalem, selve kristendommens vugge, var nå under muslimsk kontroll. Med unntak av en kort periode på 1100-tallet, korstogstiden, skulle den skulle vare frem til 1918. Nesten 1300 år.
Navnet hans var Uman ibn ak-Khattab. Men i Vesten går han stort sett under navnet Oman. Han ble født i 583 eller 584 og døde i 644, myrdet av en av sine egne slaver. Han var en av Muhameds første tilhengere og var Profetens svigerfar, venn og rådgiver. Etter at Profeten døde i 632 ble han valgt til den andre Kalif etter at Muhameds etterfølger og islams første kalif Abu Bakr døde et år etter Profeten. Rett nok var det to sterke fraksjoner rundt den avdøde Profeten som ville ha hver sin kandidat inn som ny kalif. Men det var Omans fraksjon som vant. Dette uenigheten skulle manifestere seg i en blodig religionskrig noen generasjoner senere og en splittelse i Shia- og Sunni-islam. Det er en splittelse som ikke på noen måte er leget. Den eksisterer i beste velgående og ligger i bunnen av konflikten mellom Saudi Arabia og Iran den dag i dag. Men i 632 var avgjørelsen om ny kalif tatt. Scenen var nå klar for en av de mest legendariske muslimske ledere i historien.
I den arabiske verden er Omar kjent for å ha utvidet imperiet videre nordover og vestover fra Arabia gjennom Egypt og organisert de erobrede områdene ved å lage et system for å styre dem. Samtidig ble det laget strenge regler for hvordan ikke muslimer kristne og jøder, skulle behandles. Reglene var tolerante og ble fulgt opp av en etter tiden velfungerende administrasjon. Uten dette grunnlaget er det tvilsomt om Muhameds rike ville overlevd årene etter Profetens død og langt mindre vokst til det enorme imperium det ble til i løpet av noen generasjoner. Men det han er mest kjent for i Vesten er likevel to episoder som begge skjedde under overtagelsen av Jerusalem i 637.
Etter at Jerusalem hadde overgitt seg besøkte Omar byen. Han ble møtt av Jerusalems leder, biskop Sofronius, og vist rundt. En viktig stasjon var den nylig gjenoppbyggede Gravkirken. Det var bønnetid og muzzerinen kalte soldatene til bønn. Sofronius tilbød Omar å be inne i Gravkirken, men Omar avslo tilbudet. Dersom han ba inne i kirken ville den bli omgjort til en moske, sa han. Etter alt å dømme hadde han rett. I stedet ba han utenfor inngangen til kirken. Der ble det kort tid etter reist en moske. Den heter Omars Moske og står den dag i dag. Som et minne om toleransen hos en muslimsk hersker som hadde all myndighet til å gjøre som han selv ville. Men en ting var viktig da moskeen ble reist: Minaretene var og er høyere enn kuppelen på Gravkirken. Islam skulle være størst, også i Gamlebyen i Jerusalem.
Hvorfor viste Omar denne uventede toleransen mot en beseiret motstander. Trolig er det to årsaker. En er at han av natur var ganske tolerant mot både kristendommen og judaismen. Dette viste seg kort tid etter da han undertegnet en avtale med Sofrinius om at Jerusalems kristne og deres hellige steder skulle være beskyttet under muslimsk styre. En annen var nok at i de første årene etter Profetens død var forskjellen mellom de tre religionene lite påaktet og det var ikke uvanlig at man brukte hverandres gudshus. Dette skulle etter hvert endre seg dramatisk, men foreløpig var toleransen høy og sameksistensen levende. Noe som i sin tur nok var viktig for Omar da han også opphevet det forbudet jøder hadde hatt mot å oppholde seg i Jerusalem og besøke Tempelhøyden.
Etter besøket i Gravkirken ba Omar å bli tatt med til Tempelhøyden. Dette var en plass han var adskillig mer interessert i enn gravkirken. Det var hit Profeten hadde reist på sin nattlige ridetur på Borac sammen med erkeengelen Gabriel og det var herfra han hadde reist til Paradis og møtt Moses og de andre profetene. Stedet Omar kom til var bokstavelig talt en søppelhaug. Høyden var uten interesse for de bysantiske krisene og de hadde for sikkerhets skyld forbudt jøder tilgang. Omar beordret søppelet fjernet og stedet renset. Deretter beordret han oppstart av byggingen av en moske og et minnesmerke og bønnested ved klippen der hvor Abraham etter tradisjonen skulle ofre Jacob. En av Omars etterfølgere, den femte Kalif som het Abd al-Malik, beordret en generasjon senere bygging både av Klippedomen og Al Aqsa moskeen. Disse to praktbygningene står fremdeles og er to av verdens eldste muslimske gudshus.
I Vesten huskes Omar først og fremst for at han unnlot å gjøre Gravkirken til en moske. Bare dette alene er trolig tilstrekkelig til at han har et godt ettermæle i Vesten. Hvorledes historiens gang ville blitt med Gravkirken som et muslimsk gudshus er umulig å si noe sikkert om, men trolig ville det vært enda en kruttønne i Jerusalem i tillegg til Tempelhøyden. Og han la grunnen for den muslimske overtagelsen av Tempelhøyden. Uten Omar ville kanskje høyden ha ligget ubenyttet frem til jødene etter hvert kunne overta den igjen. Et av hovedproblemene i dagens konflikt i Midtøsten kan dermed føres tilbake hit. Men sett fra muslimsk side etterlot Omar seg et muslimsk imperium og minnet om en gylden tidsalder. I hvert fall i Sunni-islam. Shia-islam har et vesentlig mer negativt syn på ham. Arvefølgerspørsmålet ligger fremdeles som et skille mellom de to hovedretningene i Islam, og Omar er alt for sterkt forbundet med den ene fraksjonen, sunniene, til at en shia vil se på ham som en stor hersker.
Etter besøket i Jerusalem konsoliderte Omar sitt imperium. Det strakte seg fra dagens Libya i vest til Indus og Pakistan i øst. Han ble myrdet av en slave i 644. Dermed mistet det islamske imperium en sjeldent dyktig leder. Han har på mange måter æren for å ha konsolidert Muhameds spire til stat og gjort det til et velfungerende imperium. Han utvidet statens område til å dekke store deler av romersk Asia og lagt grunnen for en statsdannelse som eksisterte i mange hundre år, og som vi fremdeles møter i den muslimske verden.