Korstogene I - Gud vil det
15. juli 1099 stormet korsfarerhæren inn i Jerusalem. Etter seks ukers beleiring brøt de endelig gjennom. De gikk inn ved Løveporten, den porten som peker ut mot Getsemane og Oljeberget. Den muslimske kommandøren i Jerusalem hadde overgitt byen mot å få fritt leide til Aschelon.
Noe han også fikk. Akkurat det skjedde ikke alltid. Ofte brøt seierherrene et slikt løfte. Nå fulgte to dager med plyndring og massakrer. Det var vanlig at soldater som hadde deltatt i erobringen av en by skulle ha tre dager til å plyndre byen før lederen deres fikk restene. Her fikk de bare to, men soldatene gjorde det beste ut av det de fikk. Løftet om fritt leide som den muslimske kommandanten hadde fått, gjaldt ikke innbyggerne. De neste to dagene ble tusenvis av sivile massakrert. Kvinner, menn eller barn, jøder, muslimer eller kristne, det spilte liten rolle. Det sies at det fløt elver av blod i gatene. Det var ikke noen tvil. Jerusalem var igjen en kristen by.
En uke etter gjennombruddet holdt korsfarerne et rådsmøte i Den Hellige Gravs Kirke. Her valgte de en fransk adelsmann, Godfrey av Boullion, til leder. Han nektet å ta imot kongetittel. Begrunnelsen var at i Jesu by var det bare en konge. Det var Jesus, og han var evig. Tittelen «Forsvarer av den Hellige Gravs Kirke» var et godt alternativ. Det ble derfor godtatt. Godfreys etterfølgere var mindre fintfølende. Kongetittelen kom raskt i bruk etter at han døde 18. juli 1100, omtrent et år etter kroningen. Kronen gikk deretter til Godfreys bror Baldwin. Nå var jobben egentlig gjort. Jerusalem hadde blitt erobret. Oppgaven korsfarerne hadde startet på i 1095 og som hadde tatt dem fire ekstremt vanskelige og farlige år å nå, var oppnådd. De fleste korsfarerne reiste derfor hjem. Godfrey satt nå plutselig igjen med en styrke på 300 riddere og omtrent 2.000 infanterister til å holde det landområdet de hadde brukt så mye tid og ofret så mange liv for å erobre. Styrken var tilnærmet ingenting sammenlignet med de muslimske hærene som befant seg i Syria og i Egypt. De som hadde trodd at felttoget og erobringen var den prøvelsen Gud hadde pålagt dem for å kjempe på Hans side, innså snart at det var nå, etter at Kongedømmet Jerusalem var opprettet, at den virkelig vanskelige biten startet. De muslimske herskerne i landene rundt, aktet absolutt ikke å la disse kjetterske europeerne få etablere seg i deres land. Rett nok var de militært sterkere, men det var bare midlertidig.
Han som hadde startet det hele i 1095, pave Urban II, fikk aldri høre at Jerusalem var blitt en kristen by. Han døde to uker etter erobringen, men før nyheten om korsfarernes seier nådde Europa. Urban forsto heller aldri at han med sin preken på rådsmøtet i Clermont i 1095 hadde satt i gang en krigsfeber som de neste to hundre årene førte til minst åtte store krigstog mot Syria, Egypt, og Palestina. Antallet er usikkert. Skal f.eks. Sigurd Jorsalfars besøk mellom 1107 06 1110 regnes som et eget korstog? I så fall blir lista liggende lavt og tallet på korstog vesentlig høyere enn åtte. Eller at et av korstogene, det fjerde, skulle bli en direkte årsak til at det da snart tusen år gamle Øst-Romerske rike ble knust og Konstantinopel plyndret. Noe som gjorde at de tyrkiske ottomanene fikk en ganske enkel jobb med å sope opp restene og etablere det Ottomanske imperium på restene av det ruinen. Selv om det skulle ta den to hundre og femti år å fullføre jobben i
1454. Det Ottomanske imperiet besto frem til 1918. Da ble det etter nederlaget i 1. Verdenskrig, delt opp av England og Frankrike. Den oppdelingen la grunnlaget for den håpløse situasjonen hele Midtøsten nå er i.
Krigstogene har satt et uutslettelig spor i den muslimske folkesjelen. De huskes fremdeles og er enda, 900 år senere, en motivasjonsfaktor for islamister. De brakte også Jerusalem, som var en politisk og økonomisk bakevje, inn i europeisk virkelighetsoppfatning. Byen ble plutselig viktig for Europa. En rolle den fremdeles har.
Pave Urban var altså den som startet det hele. Eller, egentlig var han ikke det. Han bare utnyttet at «tiden var moden». Som alle store historiske hendelser hadde korstogsbevegelsen dype røtter i fortiden. Og Urbans tale i 1095 var egentlig bare det som satte fyr på kruttlageret. Både han og den Øst-Romerske keiseren fikk vesentlig mer enn de hadde bedt om.
Det er i hvert fall to eller tre dype røtter her. Den ene var at det øst-Romerske riket lenge hadde vært under press fra Ottomanene. Ottomanene var en tyrkisk folkegruppe som kom fra øst. De var muslimer. Under dyktige ledere erobret de stadig nye landområder fra Konstantinopel og deres ikke særlig dyktige keisere. De spiste seg dermed langsomt lenger og lenger vestover. Det var denne den gradvise erobringen av Tyrkia som opprinnelig hadde fått den Øst-Romerske keiseren til å be om assistanse og tropper fra Europa.
I Europa var det et overskudd av krigere. Vikingtiden var i ferd med å avsluttes, de hedenske stammene i ytterkantene av Europa hadde blitt kristnet, og Frankerriket som hadde dominert Europa siden 800-tallet var i ferd med å gå i oppløsning. Den krigerkasten som over lang tid var bygget opp i Europa gjennom føydalsystemet for å håndtere disse problemene, sto plutselig uten arbeidsoppgaver. I mangel av bedre oppgaver kjempet de seg imellom for å øke egen makt og rikdom, på bekostning av naboene. Europa var dermed presset under stadige småkriger og adelsfeider. Dette ønsket den katolske kirken som var Europas sterkeste makt å stoppe og klarte etter hvert å få til et forbud mot krigføring i pinsen og i advent, samt fra onsdag kveld til mandag morgen hver uke. Dette beskyttet i hvert fall i en viss grad geistlige og ubevæpnede sivile. Kirken kalte dette Guds våpenhvile og den ble stort sett tatt alvorlig. Trusselen om utestengelse fra det kristne fellesskapet eller evig fortapelse var en reell og seriøs trussel for middelalderens mennesker. Kirken styrte alle menneskers liv i stor grad. En ny arbeidsoppgave, å frigjøre Det Hellige Land fra hedensk styre, var en god erstatning. En mulighet til ikke bare å vinne heder og ære, men også å erobre sitt eget lille kongerike i det østlige Middelhavet, var fristende. Som ekstra belønning kom pavens løfte om at de som døde under korstoget ikke bare ville gå rett til Paradis, men i tillegg unngå både Helvete og Skjærsild. Selv om paven ikke lovte en gruppe jomfruer i bonus, er løftet til forveksling lik det løftet enkelte islamister gir til selvmordsbombere den dag i dag.
En tredje årsak var at Jerusalem noen tiår tidligere var erobret av Seldsjukkene. De var også muslimer, men hadde en vesentlig mer fiendtlig holdning til kristne enn de som de erstattet, abbasidene. Det ble dermed svært vanskelig for kristne pilegrimer å reise til Jerusalem. Selv om reisen hadde vært strabasiøs og farlig nok før også. Dette hadde fått pave Gregor VII til å starte planlegging av et felttog tjue år før Urban ble kontaktet av den Øst Romerske keiseren. Et kristent styre i Jerusalem ville gjøre pilegrimsreiser vesentlig enklere.
Kirken hadde rett nok problemer med å finne en god forklaring på at nestekjærlighetens religion skulle starte en militær erobringskrig. Men det gikk det også. Man støttet seg til St. Augustin, en av kirkefedrene, og hans lære om rettferdig krig.
Det å ikke motsette seg alvorlige brudd på Guds lov kunne være en alvorlig synd. Kristne skulle ikke unnlate å beskytte freden og å straffe ondskap så lenge dette var bestemt av myndighetene. Derfor så man heller litt stort på om invasjon og angrepskrig kom inn under det å beskytte freden. Det er interessant å registrere at denne tolkningen fremdeles er gjeldende i Europa og USA, 1.000 år senere.
Korstogsfeberen spredte seg raskt i Europa. Tusener av riddere og vanlige soldater meldte seg sammen med sine fyrster. «Gud vil det», var slagordet. Og i 1095 forlot de første hæravdelingene Europa. Målet var Jerusalem.
Det var egentlig bare to måter å komme seg fra Europa til Jerusalem på. Den raskeste og mest behagelige var å kjøpe seg plass på et handelsskip og seile langs kysten av Hellas ot Tyrkia mens man håpet at det ikke skulle blåse opp og at det ikke skulle dukke opp sjørøvere. Begge deler var reelle farer. Datidens skip var lite egnet for vinterstormene som herjet i Middelhavet og sommersesongen var sjørøvernes tid. Alt i alt var dette likevel en farefull reise som lett kunne ta mange uker. Om alt gikk bra. Skipene hadde liten lastekapasitet og en såpass lang tur som fra Europa til det østlige Middelhavet krevde mye forsyninger som reduserte plassen som kunne brukes til nyttelast. Dessuten, hester ombord var alle sjømenns mareritt. Dyrene var store og sterke, stridshestene til ridderne var som sine eier lite samarbeidsvillige, og de krevde mye mat og vann. I tillegg måtte man komme seg fra hjemstedet i Europa frem til en havn og deretter finne et skip som skulle samme vei som en selv. Det kunne være Marseilles i Frankrike, eller Genova eller Venezia eller en av de andre store havnene i Italia. Og for å komme frem dit måtte man gå. Eller ri dersom man var velbemidlet. De fleste gikk.
Landruten var den som stort sett ble benyttet. Den gikk via Tyskland og Østerrike, ned Balkan til Konstantinopel og derfra gjennom Tyrkia til Jerusalem. Datidens hæravdelinger var basert på at de skulle finne forsyninger underveis. Og i tillegg til soldater deltok det adskillig flere ikke-kjempende. Kvinner, barn og eventyrere som «slengte seg med» uten hverken våpen eller våpentrening. Det var derfor et brokete tog som dro gjennom Øst-Europa og hentet mat og forsyninger i de områdene de passerte. I kjølvannet etterlot de seg et belte av plyndrede landsbyer og brente bondegårder.
Korstoget startet det som ble den første organiserte jødeforfølgelsen i Europa. Helt siden kirkefaren Augustin hadde sagt at jødene skulle få være i fred hadde det vært en mer eller mindre fred mellom kristne og jøder. Augustin mente at jødene ville bli omvendt til kristendommen når Dommedag kom, og hadde argumentert med at de skulle få leve i kristne land som «en advarsel til de kristne». Det finnes en ikke-dokumentert historie om at han lærte at «jødene skulle leve, men ikke blomstre». Uansett, Augustin hadde påbudt at de kristne skulle la jødene være i fred. Dette var stort sett blitt overholdt i Europa. Denne freden ble var nå brutt. I byen Trier som i dag ligger i Tyskland, ikke så langt unna Frankfurt, brøt det i 1096 ut en forfølgelse som drepte hundrevis av jøder da det første korstoget passerte. Begrunnelsen var at siden de skulle til Jerusalem for å drepe Kristi fiender, kunne de likegodt starte nå med den folkegruppen som hadde korsfestet Kristus. Den lokale katolske kirken prøvde å stoppe massakren, men klarte det ikke. Fra Trier gikk toget som en brannfakkel gjennom dagens Østerrike og Balkan. Etter hvert som toget nærmet seg Konstantinopel, ble det møtt av keiserens soldater og det hele kom under litt mer kontroll. De ble deretter ferget over til Tyrkia av bysantinerne, keiseren ønsket å ha korsfarerne i leir utenfor byen kortest mulig tid.
Det var to ruter videre gjennom Tyrkia. De gikk langs kysten eller inne i landet. Begge rutene var behersket av ottomanske tropper og enhver hæravdeling måtte regne med å avansere mot Jerusalem under stadige angrep fra de ottomanske styrkene. Rutene gikk ofte gjennom er uveisomt område hvor forsvarerne hadde ødelagt vannkilder og matlagre for å svekke de fremrykkende europeerne. Forsyningssituasjonen gjorde at hærene ofte ble splittet opp i mindre enheter som rykket frem parallelt, men med avstand, slik at de kunne hente i hvert fall litt mat ut av de områdene de passerte. Dermed ble avdelingene mer sårbare, noe ottomanene visste å utnytte.
Turen var dermed både strabasiøs og farlig. Den kunne lett ta mange måneder og de fremrykkende europeerne hadde store tap. Det var hærer som aldri nådde frem, men som ble utslettet underveis, slik som den tyske styrken i det som ble kalt det andre korstoget. De valgte å gå mot det bysantinske rådet om å bruke kystveien og valgte å gå inne i landet. De fleste døde underveis og ingen av dem nådde Jerusalem. Små grupper av overlevende måtte ta seg tilbake til Konstantinopel. Her kunne man vente på neste passerende europeiske hæravdeling, eller men kunne reise hjem. Det var ikke bare religiøst koketteri som gjorde at det første man gjorde ved ankomsten til Jerusalem etter at Kongeriket Jerusalem var opprettet, var å gå til gudstjeneste i Gravkirken. Bare det å ha overlevd reisen var noe man følte at man trengte å takke for.
De europeiske adelsmennene som ledet hærene, hadde stort sett lite til overs for de gresk-ortodokse kristne som hadde en trosform alt for forskjellig fra deres egen. I tillegg så man på den Øst-Romerske keiseren med mistenksomhet. Mange mente at han samarbeidet med ottomanene eller i hvert fall unnlot å hjelpe korsfarerne. Det er lite eller ingenting som underbygger dette. Men det var uansett en rådende oppfatning hos de ledende europeiske adelsmennene. De var interesserte i å erobre Jerusalem eller erobre sitt eget kongedømme i Levanten. Noen av dem klarte det også. Det bysantiske rike gav de egentlig blaffen i.
Felttoget fulgte kysten mot Jerusalem. De møtte sterk motstand, f.eks. beleiret de den gamle bibelske byen Antiokia i åtte måneder før de ble sluppet inn av en illojal portvakt. Innbyggerne ble massakrert. Beleiringen hadde tært på kreftene. Korsfarernes moral var i ferd med å falle sammen, da en av prelatene som fulgte korstoget, Peter Bartholomeus, hadde et syn som viste at Den Hellige Lansen lå begravd under gulvet i en nærliggende kirke. Kirkegulvet ble gravd opp og lansen funnet. Lansen var en av kristenhetens største relikvier og ble sett på som et tegn fra Gud. Dermed kom moralen tilbake. At Peter noen dager senere døde av fryktelige brannsår etter å ha mottatt en utfordring fra en annen prelat om å ta ildprøven, dvs. bære lansen ti meter mellom to store bål for å bevise at den var ekte, betydde ingenting. Rett nok var det «bevist» at lansen var et falsum, men det så man bort fra. Lansen er i dag fremdeles blant de mest hellige relikviene i kristenheten.
Den Hellige Lansen var lansen som den romerske soldaten St. Longinus (navnet er pussig nok avledet fra det romerske ordet for lanse) brukte da han under korsfestelsen stakk Jesus i siden for å undersøke om han var død. Lansen var et av de få tingene som hadde vært i direkte kontakt med Jesus og var regnet som svært hellig. Den har som de fleste relikvier fra antikken en broket historie som det er helt umulig både å tidfeste nøyaktig eller dokumentere vitenskapelig, men tas med her som et eksempel på hvorledes myter og fortellinger bygges opp rundt gjenstander fra antikken som påstås å ha vært i kontakt med Jesus eller andre hellige personer. Lansen har vært i Jerusalem hvor den er omtalt både rundt år 500 og rundt 650. Deretter er den omtalt i Konstantinopel hvor en del av spissen ble solgt til franskekongen på 1200-tallet og plassert i Sainte Chapelle ikke langt unna Notre Dame i Paris sammen med en flis av Jesu kors. Under den
franske revolusjonen ble den deretter flyttet til Bibliotheque Nationale. Her forsvinner alle spor. Resten av lansen er enda vanskeligere sporbar. Muligens ble den flyttet fra Jerusalem til Konstantinopel sammen med Tornekronen på 800-tallet. Derfra ble den muligens gitt til pave Innocent VIII av den muslimske sultanen Bayezid II etter at muslimene erobret Konstantinopel i 1454 som betaling for at paven fortatt skulle holde broren til Bayezid I i fangenskap. Lansen ble deretter begravd under gulvet i Peterskirken hvor det visstnok fremdeles ligger. Men den katolske kirken har aldri hevdet at lansen er ekte. Muligens er dette vel så bra, siden lansen også er utstilt i det Imperiale Skattkammeret i Wien. Hit kom den før år 1000, da under navnet Konstantin den Stores lanse. Det var først tre hundre år senere at den ble identifisert som Den Hellige Lansen. Vitenskapelige undersøkelser har dokumentert at i hvert fall denne lansen er fra 800-tallet. En anselig alder, men et godt stykke unna korsfestelsen. Ingen av historiene kan forklare hverken hvordan lansen landet nedgravd under et kirkegulv i Tyrkia eller hva som videre skjedde med den.
Korsfarerne fortsatte sørover mot Jerusalem, men en del av korsfarerhæren stoppet opp og etablerte et eget rike. Eller egentlig tre private riker, Edessa, Antiokia og Tripoli. Alle tre ligger på veien til Jerusalem. Siden keiseren i Konstantinopel så på disse områdene som sine selv om de ble tatt fra muslimske herskere, bidro de til ytterligere å forgifte forholdet mellom korsfarerne og det Øst Romerske riket. Årsaken til disse to rikene ligger trolig i indre uenighet i ledelsen av korstoget, samt i god, gammeldags grådighet. Det er bedre å være den største i Edessa enn den nest største i Jerusalem. Etableringen førte til at de begrensede ressursene i korsfarerhæren ble strukket tynnere enn godt var. Edessa var stort, det hadde ingen kystlinje, de var omringet av fiender, og det var begrenset med krigere til å forsvare det. Det kunne ikke gå bra, noe det heller ikke gjorde.
Edessa ble gjenerobret av muslimene i 1141, mindre enn femti år etter det første korstoget. Tapet førte for øvrig til at det ble etablert et nytt korstog fra Europa for å gjenerobre Edessa. Det ble en kjempefiasko. Av samme årsak som korstoget femti år tidligere, stolthet og krav om å være den største og viktigste, kranglet lederne seg imellom. Krangelen førte til at man angrep Damaskus i stedet for Edessa. Dette angrepet endte med katastrofe og et ydmykende tilbaketog. Edessa fikk være i fred og ble aldri mer et kristent land. I dag heter den gamle hovedstaden i Edessa Sanliurfa eller Urfa og er en by på omtrent to millioner innbyggere i det sør-østlige Tyrkia. Byen er mest kjent for å være et sentrum i folkemordet på armenere og syriske kristne på slutten av første Verdenskrig. Noe Tyrkia er sterkt uenig i.
Etter en lang reise kom korsfarerne til Jerusalem i juni 1099 og slo leir rundt byen. Beleiringen startet umiddelbart og varte i seks uker før byen kapitulerte. Dermed var det egentlige målet for korstoget nådd. Men hva nå? Det var få soldater, landene omkring var folkerike og kunne stille store hærer, selv om de akkurat nå brukte mer tid på å bekjempe hverandre enn å angripe Kongeriket Jerusalem. Og det var i god korsfarertradisjon sterke motsetninger internt mellom fyrstene. Store deler av krigerne var bundet opp i forsvar av Edessa og Antiokia, samtidig som representanten for den katolske kirken både krevde at Jerusalem skulle gis til kirken og at fyrstene skulle bistå med å kaste ut de gresk-ortodokse prestene som hadde vært i Jerusalem og dominerte alle de kristne stedene i byen. Problemene tårnet seg opp. Men det største problemet var likevel: «Nå har vi Jerusalem. Hva skal vi bruke erobringen til?» De hadde nådd målet, det var tydelig for alle korsfarerne at «Gud hadde villet det». Men hva ville han nå? Det var det ikke lett å se, enn si forstå. Men det skulle raskt vise seg at begivenhetene kom til å styre Kongeriket Jerusalem i langt større grad enn kongeriket skulle styre begivenhetene.