Salomo, jeg har overgått deg
Ifølge sagnet sa Herodes den Store disse ordene da han innviet Tempelet i Jerusalem ti år før Jesu fødsel. Men han sa det lavt for ikke å provosere tilhørerne. Dessuten var tempelet langt fra ferdig enda.
Og etter innvielsen fortatte byggearbeidene som alt hadde pågått i ti år i ytterligere sytti. Men Herodes’ ubeskjedne utsagn var etter alt å dømme riktig. Den største byggherre det jødiske folk noensinne har hatt var Herodes den Store. I dag, to tusen år etter at han døde, står det fremdeles en rekke av hans bygninger igjen i Israel og Palestina. Og selv etter to tusen år er det lett å se storheten i dem.
Herodes var i sin regjeringsperiode en svært upopulær konge. Han var ikke jøde og ble sett på som en oppkomling av den jødiske overklassen. Bare dette gjorde at han hadde et stort behov for å imponere og helst også glede undersåttene sine med praktbygg som Tempelet. Han hadde dessuten opplevd mange opprørsforsøk og visste derfor at det å ha militære styrker som kunne beskytte herskere var vesentlig. Og militære styrker krever festninger. En rekke av hans byggverk rundt i Israel og Palestina er derfor det. Og som konge med et ego tilpasset tittelen, var det egentlig ingen øvre grense for hva slags luksus man kunne unne seg. Det gjenspeiles i palassene. I tillegg trengte han å være best mulig likt av romerne. Dermed ble bygninger og anlegg som kunne oppkalles etter keiseren et viktig verktøy. Det var i det hele mange gode grunner for Herodes til å bygge stort og praktfullt. Noe han hadde råd til. Han drev en omfattende handelsvirksomhet rundt i hele det østlige Middelhavet, og var trolig den rikeste mannen i denne delen av verden etter keiseren. Det som står igjen etter ham i dag er anlegg som besøkes av titusener av turister hvert år. I den grad Herodes strebet etter å bli husket i tilnærmet evig tid, lykkes han.
Herodes bygget mye. Og de fire mest kjente byggverkene er Masada, Herodium, Casarea og det 2. Tempel. De første tre byggverkene står fremdeles. Eller egentlig, det er steinmurene etter dem som står. To tusen år medfører tross alt en del slitasje. Særlig treverk råtner. Men det resterende er likevel nok til at det er mulig å se hvor store de var og hvordan de var bygget. Og når man vandrer rundt inne i dem kan man med litt fantasi forestille seg hvorledes de må ha sett ut i sin glanstid. I hvert fall de første tre. Det fjerde, Tempelet, ble revet av romerne i år 70 da Jerusalem for andre gang, den første var i år 64 f.Kr. enda en gang ble erobret etter et jødisk opprør. Det er bare deler av grunnmuren tilbake, sammen med en del store steinblokker som trolig ble veltet ned av murene av romerske soldater. Resten er, slik skikken var i antikken, fjernet og brukt som byggesteiner andre steder. Bare størrelsen på blokkene som er igjen tilsier at det må ha vært en formidabel jobb å rive bygningen. For ikke å snakke om å bygge den.
Masada
Et av anleggene som både var en festning og et palass er Masada. Masada er egentlig en fjelltopp som ligger rett vest for Dødehavet. Den er formet som et omvendt strykejern og det er høye og bratte fjellvegger på alle sider. I antikken var det bare en vei opp, den såkalte Slangestien. Det er som navnet sier en smal sti som slynger seg oppover fjellsiden.
Stien er i bruk også i dag, særlig av turister som ønsker å bevise noe for seg selv og omgivelsene. Alle andre benytter kabelbanen. Vel oppe på platået kommer man til et ganske flatt område. Det er bygget brystninger langs kantene for å beskytte forsvarerne og det er en rekke mindre bygninger på platået. Under bakken er det hulet ut en stor cisterne som når den var full inneholdt vann til flere års forbruk. Den ble fylt av et intrikat nettverk av dreneringskanaler. I den ene enden av platået ligger det som var kongens palass. Det er bygget i flere etasjer nedover i skråningen og inneholder både svømmebasseng og bankettsaler med flotte mosaikkgulv. Det er åpenbart at Herodes ikke bare så for seg at her kunne man holde ut en lang beleiring. Han skulle også leve svært behagelig under beleiringen mens man ventet på hjelp.
Masada var opprinnelig en militær utpost som var bygget av Nabakeerne for å beskytte handelsveien deres fra Petra i Jordan og frem til Middelhavet. Dette var en av endene av Silkeveien og Nabakeerne hadde tjent seg styrtrike på å frakte varer de siste milene gjennom ørkenen fram til Gaza før lasten kunne føres over på skip som førte silke og krydderier videre til Konstantinopel. Romerne erobret nabakeerriket i det siste århundre før Kristus og festningen ble deretter gitt til Herodes. Herodes brukte festningen som tilfluktssted for seg og familien under et opprør og erfarte hvor fenomenal beliggenheten var.
Masada ble restaurert og gjort til et praktanlegg hvor kongen og familien kunne leve et luksuriøst og trygt liv i lengre tid i tilfelle av et nytt opprør. I dag er festningen mest kjent som det siste stedet de jødiske opprørerne mot romerne i år 70 holdt stand mot den romerske hæren og de siste overlevende fra beleiringen flyktet til Masada.
Det tok romerne over to år å erobre festningen. Fra toppen av Masada ser man fremdeles restene etter ringmuren som romerne bygget rundt fjellet for å sikre at ingen kunne komme seg ut, og leirene hvor soldatene deres bodde under beleiringen. Deretter startet de med å bygge en steinrampe opp mot vestsiden av fjellet. De hadde mye usnakket med opprørerne, og de aktet seg inn. Det ville bare ta litt tid.
Rampen var en kjempejobb som tok godt over et år å lage. Den kan beskues fra toppen av Masada og må ha være et fryktinngytende syn mens romerne bygde den. Da rampen var ferdig slepte de romerske soldatene beleiringstårn opp til muren og ventet til at det skulle lysne av dag slik at stormen over murene kunne starte. I denne situasjonen bestemte de gjenværende opprørerne seg til å begå kollektivt selvmord i stedet for å la seg fange og bli solgt inn i slaveri.
Hver familiefar drepte først sin egen familie. De overlevende ble deretter delt inn i grupper på ti og det ble trukket lodd om hvem som skulle drepe de andre ni. Den siste begikk selvmord. Da romerne morgenen etter stormet over muren var alle forsvarerne døde. I hvert fall nesten. Sagnet sier at romerne fant fem overlevende. En kvinne og fire barn som hadde gjemt seg i en brønn.
Herodium
Rett utenfor Jerusalem, ikke langt unna Betlehem, ligger en annen av Herodes’ festninger. Det er Herodium. Det er en festning bygget på toppen av et konstruert fjell. Fjellet er en enorm steinhaug, mer enn 60 meter høy, med murer og bygninger på toppen. Dermed hadde Herodes to bortimot uinntakelige festningsverk på hver sin side av Jerusalem. Det var for øvrig ved foten av Herodium at han bygget sitt eget mausoleum.
Det ligger vakkert til ved foten av fjellet med et enormt vannbasseng foran seg. På Herodes tid var det trolig omkranset av trær og planter. I dag er det bare nakne steiner omkring det og bassenget er tomt for vann. Selve mausoleet ble gravd ut i 2007. Herodes’ sarkofag var knust til biter. Dette skjedde trolig under det andre, store jødiske opprøret fra år 67 til rundt år 70 og sier litt om hvor sterkt jødenes hat til Herodes var.
På samme måte som Masada ble Herodium brukt som tilfluktssted under opprøret i år 70 og ble erobret av romerne i år 71. Festningen ble igjen et hovedkvarter under Bar Kokhba opprøret fra 132-36 e.Kr. Det var det tredje store jødiske opprøret, i tillegg til en lang rekke mindre uroligheter. Og nå hadde romerne fått nok. Jerusalem ble rasert og den nye byen som Capolitana. Det gjorde Judea også. Det ble hetende Palestina etter folkegruppen Filistere som bodde ved kysten. Samtidig ble det dødsstraff for jøder å befinne seg i Jerusalem eller egentlig innen synsvidde av byen. Diasporaen som delvis var kommet etter det forrige store opprøret ble nå absolutt. ble reist på ruinene fikk et annet navn, Aelia.
Herodium ligger inne på Vestbredden, i område C som er under israelsk kontroll. Det er sterk strid mellom Israel og PA både om Israels rett til å drive arkeologiske utgravinger på stedet, og om eiendomsretten til det som blir funnet.
Casarea
For å øke sin popularitet hos romerne, eller egentlig keiseren, fikk Herodes bygget er by med en stor havn mellom Jaffa og Haifa. Stedet ble døpt Casarea og hadde den største havna i det østlige Middelhavet. Den lå mellom to store moloer på 250 og 500 meter og dekket et havneområde på over 100 mål. Det var en av de mest imponerende byggverkene i antikken. Havna ligger i dag stort sett under fem-seks meter vann etter at den bokstavelig talt sank i haver under flere jordskjelv på 2 og 300-tallet. Men de ruinene som står inne på land vitner om en flott by med alt det en romersk by skulle inneholde i antikken. Bl.a. et stort amfiteater. Her ble 2.500 jødiske krigsfanger slaktet i store gladiatorkamper etter opprøret i år 70. Amfiteateret brukes i dag til konserter. Det er også gravd ut en hippodrom som er over 400 meter lang og hvor det fremdeles holdes historiske opptog og hesteveddeløp.
Stedet ble residens for den romerske landshøvdingen. Han foretrakk å bo her fremfor det tørrere og farligere Jerusalem som stort sett bare fikk besøk av ham under de religiøse høytidene hvor romerne visste at det var stor fare for opprør. Ruinene av palasset står fremdeles og det er en litt spesiell følelse å stå inne i den salen hvor Paulus ifølge det nye Testamentet ble forhørt av landshøvdingen og hvor han satt fengslet i to år før han ble sendt til Roma for å dømmes av keiseren. Casarea fungerte som by i hvert fall frem til det sjette århundre, de tre siste som et viktig kristent senter. Byen ble erobret av muslimene i år 640 og forfalt deretter raskt.
Etter at Romerriket gikk over til kristendommen var det et bispesete og forfatteren av den første kirkehistorien, Eusebius, var biskop her. Hans bok, Kirken, forteller om den kristne kirkens første tid. Eusebius er ellers kjent for at han deltok på kirkemøtet i Nicea i år 325. Her støttet han Arius, en prest som mente at Sønnen (Jesus) var underordnet Faren (Gud), mens den andre siden mente at de to
personene var likestilt. Dette hadde splittet kirken og var faktisk årsaken til keiseren hadde kalt sammen et kirkemøte for om mulig å bilegge striden. Arius tapte avstemmingen og ble forvist som kjetter. Flertallets syn, at Jesus var sidestilt med Faderen og Den hellige ånd i Treenigheten vant. Dette er fremdeles både katolsk, gresk-ortodoks, og lutheransk teologi. Under møtet hadde Eusebius en guddommelig åpenbaring. Han innså at flertallet hadde hatt rett hele tiden, ba om tilgivelse, og ble tilgitt. Han skrev senere en biografi om keiser Konstantin den store og er ellers kjent for å ha mye jødehat i sine skrifter. Stedet er fremdeles anerkjent som et bispedømme både i den gresk-ortodokse, den katolske, og den etiopiske kirken.
Tempelet
Men det byggverket Herodes er mest kjent for er Tempelet. Ironisk nok er det et byggverk som ikke lenger eksisterer. Og selv om det ikke var ferdig før nesten to generasjoner etter at Herodes den Store selv var død, er det likevel tilegnet ham. Dette er det tempelet Jesus besøkte og hvor han i år 33 laget en så stor skandale at de jødiske lederne bestemte seg for at han måtte vekk. En jobb romerne gjorde for dem.
Det ble i tillegg rasert av romerne bare ti år etter at det sto ferdig. På toppen er det i tillegg ingen som vet hvordan det så ut. Det finnes mange mer eller mindre fantasifulle skisser, men i motsetning til det første Tempelet, Salomos Tempel, finnes det ingen beskrivelser av bygget utover en kort beskrivelse fra den jødisk-romerske historieskriveren Josefus. Og det eksisterer langt mindre noen byggetegninger. Egentlig vet vi ikke engang helt sikkert hvor det sto. De aller fleste er enige om at det sto oppe på Tempelhøyden, men den er stor. Så der stopper enigheten. Den teorien som har flest tilhengere mener å vite at det sto omtrent der Al Aqsa moskeen står i dag. Andre holder en knapp på Klippedomen. En god indikasjon på den usikkerheten som råder er at jødenes høyeste religiøse myndighet, Overrabbinatet, av frykt for at noen i vanvare skal trampe inn i det området der Det aller Helligste sto og som var forbudt område for alle, har nedlagt forbud for alle jøder å gå opp på Tempelhøyden i det hele tatt.
Så hvordan er denne bygningen vi ikke engang vet hvor sto blitt selve symbolet for striden mellom jøder og muslimer om Jerusalem?
Jødisk religiøs tradisjon sier at det skal bygges et tredje tempel på Tempelhøyden. Det er en forutsetning for at Messias skal komme. De fleste kristne sier «komme igjen». Men det er enighet om at dette skal følges av Tusenårsriket. Og det er dette som er eksplosivt. Mange mener det 2. tempel sto der Al Aqsa moskeen står i dag og derfor må fjernes. Al Aqsa er muslimenes 3. største helligdom. Den er bare slått av de store moskeene i Mekka og Medina. Ethvert forsøk på å rive Al Aqsa og gjenoppbygge et tempel her, støter derfor på store protester fra muslimsk hold. Ikke så rart egentlig. Enhver som seriøst krevde at Peterskirken i Roma skulle rives fordi det skulle bygges et tempel til den romerske hovedguden Jupiter eller den gamle persiske Mitra på tomta, ville trolig legge seg ut ikke bare med italienerne, men med kristne over hele verden. Dette er israelske myndigheter svært klare over og det har i alle år vært en kamp mellom myndigheter og ultrareligiøse om retten til plassen. Men hva med Tempelet? Vet vi noe om det i det hele tatt?
Egentlig vet vi en god del. Kombinasjonen av arkeologi, historie og tradisjon, kombinert med litt fantasi og innlevelsesevne, hjelper oss et godt stykke.
Vi vet for eksempel at Herodes den Store fikk laget Tempelplassen dobbelt så stor som den hadde vært, bl.a. ved å flate ut toppen av Moria og deretter bruke den overskytende massen til å fylle ut i kantene.
I tillegg fikk han satt opp store murer for å holde plassen i ro og ikke skli ut. Det kan alle se uten å være arkeologer. Den nederste delen av Vestveggen, Klagemuren som den kalles, er en del av dette byggverket og er fra Herodes’ tid – eller i hvert fall er en del av den er det. De enorme steinblokkene nederst i muren er Herodes’ blokker. De er store, men den største må man likevel inn i tunellen ved Vestveggen for å se. Den er 13,4 meter lang, 3,35 meter høy, og veier over 600 tonn.
Klagemuren oppfattes av jødene til å være den eneste delen av Tempelområdet som fremdeles står etter romernes herjinger i år 70. Den er Judaismens desidert helligste plass og har en betydning for jødene som neppe kan overvurderes. Det første Israelerne gjorde etter at Tempelhøyden var erobret 7. juni 1967, de startet faktisk med jobben den samme dagen, var å rydde unna all bebyggelse rundt muren og skape en plass for tilbedelse. Frem til da hadde det gått en trang handlegate langs muren og Jordanske myndigheter hadde nektet jøder utenfra adgang til stedet. Denne praksisen ble altså endret ved erobringen i 1967. Siden har det vært en konstant strøm av troende jøder bokstavelig talt fra hele verden, som valfarter til Klagemuren.
Hovedinngangen lå i sør. Der lå det en enorm trapp med 50 trinn som førte opp til hovedporten. Trappen ligger der fremdeles, men de tre portene som åpnet for de underjordiske tunellene som førte inn i Tempelgården er murt igjen. Buene etter dem er likevel synlige fra trappene. Derfra kom man inn i en ytre forgård som var åpen for alle, også ikke-jøder. Men kun mannlige jøder fikk komme inn i neste forgård og kun prestene fikk komme videre. Innerst lå Det aller Helligste.
Siden det i dag ikke er noen som sikkert kan si hvor Det aller Helligste lå har altså Overrabbinatet for sikkerhets skyld, gjort hele området til forbudt sone for jøder. Og her dukker det opp et problem med verdenspolitisk betydning. Dette forbudet brytes bevisst og systematisk av jødiske grupper som ønsker tilgang til området for å gjenopprette sin gamle religiøse praksis. Disse besøkene foregår oftest under de store jødiske høytidene og er alltid foretatt under beskyttelse av store avdelinger opprørspoliti. De fører hver gang til opptøyer og demonstrasjoner. Det siste store sammenstøtet her i mai 2021, eskalerte direkte til krigen i Gaza samme år.
Det sørøstlige hjørnet av byggverket var og er et høyt stup ned mot Kedron-dalen. Herfra ble starten på de store høytidene signalisert med trompetstøt. Steinblokka hornblåserne sto på ble trolig veltet over murkanten da Tempelet ble jevnet med jorden. Der ligger det fremdeles ei stor blokk hvor det er hugget inn at dette er hornblåserens plass.
Tempelet ble imidlertid rasert og det eneste som står igjen av det i dag er rester av den muren som ble reist rundt tempelplattformen for å holde fyllmassene på plass.
Men hva med selve Tempelet? Vet vi noe om det egentlig? Ja, en del mener vi å kjenne til.
Herodes’ tempel var egentlig ikke en direkte etterfølger til Salomons første tempel. Etter at jødene fikk returnere til Sion på 500-tallet f.Kr. etter nesten 80 år i Babylon, bygget de et tempel der Salomos tempel hadde stått. Det var lite, men det gjorde jobben med en del påbygninger frem til Herodes bygget det hele totalt om i årene rett før Kristus.
Ytterst var det bygget en basar, et handelsområde hvor alle hadde tilgang. Rundt dette området var det søyleganger med mindre rom, renselseskar osv. Her kunne man kjøpe offerdyr, veksle til seg lokal valuta til å betale tempelskatten med, eller kjøpe suvenirer og mat. Det var her Jesus skapte en sosial skandale da han ifølge Bibelen i år 33 veltet bord og jaget handelsfolkene ut. Datidens syn på dette var nok mer nyansert enn den vi har i dag. Handelsfunksjonene var vesentlige for tilbedelsen i tempelet. Det var vesentlig enklere å kjøpe et offerdyr i templet enn å ta med seg en sau eller ei høne fra en hjemplass som kunne ligge flere dagsreiser unna. Likeledes måtte tempelskatten betales i en lokal valuta og om du kom fra utlandet, noe en god del av de besøkende gjorde, var det helt nødvendig å kunne få vekslet penger. Jesu «rensing av tempelet» gjorde derfor neppe Jesus populær hverken hos presteskapet eller hos de menige jødene i Jerusalem.
Innenfor denne plassen var det en stor forgård. Den var forbudt område for alle andre enn jødiske menn med unntak av et lite område reservert for kvinner og et enda mindre for folk som led av lepra, altså for spedalske. Det var forbundet med dødsstraff for ikke-jøder å gå inn her. Herfra kunne man se prestene gjennomføre offerhandlinger. Dette skjedde på et område som ble kalt det hellige og som var reservert for prestene. Bakerst sto Menorahen og alteret.
I enden av denne plassen lå Det Aller Helligste. Dette rommet var definert som Guds bosted og inneholdt Paktens Ark og de to steintavlene med de ti bud som Moses hadde fått på Sinai. Her var det forbundet med dødsstraff for alle å gå inn, med unntak av ypperstepresten en gang i året under Yom Kippur. Det var adskilt fra resten av området med et forheng. Dette var et symbolsk skille. Forhenget representerte et skille mellom Gud og menneskene, men det var ingen fast vegg. Det kunne trekkes til side om det var behov for det. Det var dette forhenget som ifølge Bibelen revnet da Jesus døde på korset.
Selve tempelet var bygget i kalkstein. Men det meste var plastret i polert, hvit marmor og må ha skint som et isfjell i solskinnet når man nærmet seg Jerusalem. De innerste områdene var i tillegg kledt med gullplater, noe som gjorde anlegget enda mer prangende. For samtiden må det ha fremstått som et rent underverk. Som det trolig ville vært det også i da. Bare gullet må ha vært en formue, både i den tiden og i dagens verdi.
Tempelet ble ødelagt ti år etter at det var ferdigstilt. Etter det andre store jødiske opprøret som startet i år 64, ble Jerusalem erobret av romerske styrker i år 70 og tempelet jevnet med jorden. Romerne feiret hendelsen med å reise en triumfbue for Titus, den generalen som hadde ledet felttoget i Judea. Triumfbuen står på Forum Romanum i Roma den dag i dag. Her han man se romerske soldater bære menorahen hjem til Roma som krigsbytte. Men det var trolig mer som ble tatt med hjem. Romerske historiebøker forteller at keiser Vespasian finansierte byggingen av Colosseum i Roma med krigsbytte i år 79. Basert på når romerne førte og vant kriger, er det trolig at det var her gullet fra Herodes’ tempel ble brukt.
To tusen år etter at han døde er Herodes et kjent navn i både jødisk og kristen bevissthet. Han er kjent for barnemordene i Betlehem, halshuggingen av Døperen Johannes, og korsfestelsen av Jesus. Tre ting han etter alt å dømme ikke var involvert i. Men han var jødenes største byggherre og mange av de enorme byggverkene han etterlot seg står fremdeles og det er lett å la seg imponere av dem. Selv om det som ifølge historien både var det mest praktfulle og muligens også det viktigste, ble jevnet med jorden ti år atter at det var ferdig.